Det er i dag altfor tidlig å si noe om de langsiktige effektene på den økonomiske veksten i verden, utbruddet av corona-viruset vil ha. Virkninger på næringers vekst og fall, og for storpolitikken. Ut av en krise kommer det som regel nye mennesker med nye løsninger, som endrer på litt av hvert. Vanskelig å si hvordan 2023 vil bli.
Men det er én ting jeg tror vi allerede kan si vil endres permanent: Forventninger til lønns- og prisveksten fremover.
Vi ser det allerede i dag i obligasjonsrentene. En skulle tro at forventningene til de korte rentene ville falle kraftig, når vi rammes av en pandemi. Og ja, det har skjedd til gagns i år. I pixeltid er det priset in i markedet at de fleste sentralbanker vil kutte rentene raskt og mye. Det fra allerede reduserte nivåer. Markedet priser nå nesten inn et fullt prosentpoeng i Norges Bank det neste året. Det kan bli mer – det kan bli mindre.
Men det mest interessante i mars er de virkelige lange rentene. Renter som setter nye rekordbunner nærmest på daglig basis. Mitt favorittmål på langsiktige renteforventninger er en beregnet størrelse: Fem års renten – om fem år, noe man regner ut fra avkastningskurve på 1-10 års obligasjoner. Dagens pris er altså hva markedet tror 5 års renta vil være 6. mars 2025.
Under SARS krisen i 2003 lå denne renta på om lag 5 pst i både Euro og i USD markedene. SARS-utbruddet var et alvorlig sykdomsutbrudd som fikk verdensøkonomien til å skjelve. Men ikke nok til at de langsiktige renteforventningene ble nevneverdig påvirket. Dette var en tid da markedene, makroøkonomer og folk flest, trodde på sentralbankens guddommelig evner til å finstyre økonomien. Enhver svikt i den økonomiske veksten kunne rettes opp.
I dag er fem års renten for 6. mars 2025 nede på 1.01 pst, mens den er negativ for Euro. Det er ingen der ute som tror sentralbankene kan rette opp skuta. Aldri mer.
Ingen utenfor Norge.
Her har vi fortsatt beholdt troen på vår evne til å styre økonomien, en selvoppfyllende tro. Når alle tror, vil de skvette skremt opp i sofakroken ved renteoppgang, og kaste seg ut i fest og fråtse med gjeldsfinansiert konsum, etter at rentene kuttes.
Men hva skjer hvis nordmenn blir som andre lønnstagere og bedriftsledere av i dag? Blir som japanere og andre folkeslag som for lenge siden har gitt opp troen på sentralbankenes magiske evner. I Tyskland var i fjor for første gang de fleste innskuddsrenter i bank negative, men tyskerne økte sin banksparing likevel.
Det meste interessante med rentekuttene fra Norges Bank er ikke hvor og når de kommer, men hvilken virkning de vil ha.
Har de stor effekt på folks konsumvilje og på boligpriser vil det bli små og få kutt.
Hvis det derimot kommer rentekutt uten at dagens rekordhøye sparerate lar seg rikke, uten at boligpriser stiger, og uten at bedriftenes optimisme øker, er derimot veien til null i rente kort.