Sportsbutikkenes trær

I Aftenposten kunne en i helgen lese gode analyser om hvorfor sportsbutikkene sliter. Det er internetthandel, milde vintre og en svak kronekurs som er de hovedmistenkte. Likevel det er noe som mangler – makroperspektivet. Her er ern. Saken er den at Norge har et inflasjonsmål på 2 pst. Man setter rentene litt opp, eller ned, slik at farten i økonomien alltid holdes slik at det er sannsynlig med 2 pst prisvekst på mellomlang sikt.

Utfordringen er at økonomisk vekst som promotorer overinvesteringer skaper fallende priser på litt sikt. Økonomisk vekst som består av konsum øker kapasitetsutnyttingen skaper prispress. Er veksten i hovedsak derimot drevet av økte investeringer er det fare for overinvesteringer, med fallende kapasitetsutnytting, og deflatorisk prispress som resultat. Selv har jeg lenge forkynt at lave renter som stimulerer gjeldsfinansierte overinvesteringer kun gir midlertidige inflasjonsimpulser (i det overkapasiteten bygges), men gir deflasjonsutfordringer på litt sikt.

Og her er bare sportsbransjen årets kroneksempel. Altfor mange varehus, butikker og hoteller har vært bygd opp i senere år. Men sportsfolket er ikke alene. Investeringene i Fastlands-Norge toppet i 2019. Det rett før svake konjunkturer nå slår inn i norsk økonomi.

Jeg anklager ikke investorene for å være idioter. De har bare hatt feil forventninger til fremtiden. Der de burde ventet seg deflasjon og fallende kapasitetsutnytting blir de fortalt av våre myndigheter at inflasjonen vil holde seg nær 2 pst. Alltid uansett. En fiksjon Aftenposten og andre anstendige medier gladelig sprer. Hadde de blitt advart om at inflasjonen ikke er under vår kontroll, ville de vært mer forsiktige. Neste bransje ut er trolig elektro, innbo- og byggevarer.

Nybyggingen av boliger stuper og boligprisveksten er svak i de fleste av kongerikets bruktboligmarkeder. All boligrelatert detaljomsetning står i fare for å bli plaget av overkapasitet.

Koronasviruset kan også spille reiselivsbransjen et puss. Kinesere er en viktig reiselivsgruppe, med om lag 400 000 hotellovernattinger i Norge i 2019. Ikke mer enn et drøyt prosentpoeng av Norges samlede overnattinger, men viktig for en næring som sliter med svake resultater, spesielt på Vestlandet.

Norges Bank kommer selvfølgelig til mote sviktende omsetning med å kutte rentene – før eller siden. Viktigere er det imidlertid at de forteller i klartekst at dette neppe gir høyere inflasjon på sikt. Nye rentekutt vil ikke evne å få opp inflasjonen med mindre kronekursen fortsetter å svekke seg. En inflasjon som vi ikke har kontroll over fordi den i stor grad bestemmes utenfor landets grenser. Og der ute er prisveksten lav.

I den store sammenheng er vår lokale sportsbransje bare et lite tre i den store europeiske deflatoriske skog.

Ta bare vår viktigste eksportartikkel – olje og gass. Naturgassprisene er for tiden lave, og kommer neppe opp etter at gassrørledningen Nordstream 2 pumper sine årlige 50 milliarder kubikkmeter russisk gass inn i det europeiske marked, mot slutten av året.

Oljeprisen som lå nær 68 USD per fat Brent Blend i 2018 og 2019 er nå priset til å ligge på 56 USD i gjennomsnitt på 2020-tallet. Heldigvis for norske oljeinvestorer brøt fredssamtalene i Libya sammen i helgen. Den dag de stridende parter der blir enige om tilstrekkelig fred til at oljeanleggene kan skrus på igjen, velter det nye én million fat lettolje per dag ut i markeder som har mer enn nok olje fra før.

Vi får bare ta det som det kommer. Men ingen må tro at vår fremtidige inflasjon noe Norges Bank kan kontrollere. Troen på slikt gjør folk bare så altfor ivrige til å investere med lånte midler når rentene er lave.