Norges Banks renteprognose rammet av force majeure

Ingen bombe at denne blogg spår både to og tre rentekutt i Norge i år. Kan bli færre, kan bli flere. Alt avhenger av krefter utenfor vår kontroll, noe som gjør at jeg ikke kan si ‘’Hva var det jeg sa…’ Ok, da, jeg avslutter med den – allikavæl!!

Kvaliteten til prognoser må ikke bare vurderes ut fra hvordan de treffer, men også på i hvilken grad man klarte å spå hvorfor økonomien utviklet seg som den gjorde. Forklaringen er viktigere enn punktanslaget.

Ved inngangen til året trodde jeg at et eller annet kom til å gå galt i Kina. Hong Kong, banker med skadeskutte balanser, et slitent boligmarked i mange av de mindre millionbyene, etc, var ‘’’the usual suspects’’. Så ikke for meg noe Corona-virus. Men nettopp fordi Kina hadde så mange utfordringer ved inngangen til året vil Corona-viruset slå så hardt.

Det blir neppe noen annen BNP-vekst i Kina i år enn den som kinesiske myndigheter klarer å dikte seg frem til.

Da Kina utgjør en tredjedel av veksten i verdensøkonomien kommer Kinas manglende vekst til å trekke verdensøkonomien ned i en tydelig lavkonjunktur i løpet av året. En lavkonjunktur som må motes med rentekutt i Japan, USA, Europa og Norge. Ingen vei utenom.

Markedene har vanskelig for å tro på store rentekutt i Norge fordi de har hatt et feilslått bilde av norsk økonomis underliggende styrke. I dag fikk nye igangsettingstall for boligbyggingen i Norge. Ved inngangen til året ligger trenden for boligbyggingen på samme nivå som i 2011, 30 pst ned fra toppen i januar 2017.

Men norsk økonomi ved årsskiftet var langt svakere enn de fleste prognosegivere har tatt innover seg. Det er derfor omlegging i pengepolitikken må bli så kraftig i nær fremtid. Uventet kraftig for de fleste makroøkonomer, men altså bare den logiske konsekvens av at Norges Bank valgte å slå på bremsene i det økonomien allerede hadde mistet fart rett før vi treffer årets økonomiske motbakker.

Jeg skal ikke kritisere Norges Banks renteheving i september i fjor. En heving jeg var sterkt uenig i. Nei, det kan godt være at det å ta ned seilene og bremse økonomien i ukene før jul vil stå seg som klok politikk, da vi på ingen måte kan sies å gå inn i denne lavkonjunkturen, som jo ingen vet lengden på eller dybden av, med eufori.

Kanskje vil det vi seg å være et hell, at vi tok ned seilene i tide?

Så, ikke kan jeg si at min prognose traff, ikke kan jeg kritisere Norges Banks pengepolitikk med noe større grad av selvtillit, men uansett: renta må nå kraftig ned! Det er jo nettopp fordi pengepolitikken ved juletider allerede var stram, at lettelsene i penge- og kredittpolitikken i tiden fremover må bli så store, nå som nye utfordringer baler på seg.

Ikke skal jeg påstå at jeg spådde det som har skjedd, men jeg har hatt rett i en ting. Verdensøkonomien har lenge underliggende sett vært sårbar for svikt i etterspørselen etter varer og tjenester. Alltid bare en krig, finanskrise eller pandemi fra å falle tilbake i en deflatorisk lavkonjunktur. Alltid avhengig av sterke stimuli.

Det som reddet oss i de første år etter finanskrisen i 2008 var store rentekutt, sterke finanspolitiske stimuli fra Kina og berging av skadeskutte banker. Det som har forlenget høykonjunkturen har vært en dramatisk økning i underskudd på offentlige budsjettbalanser i USA og Kina.

Norge treffes nå på senvinteren av en internasjonal nedgangskonjunktur, noen måneder etter at den norske innenlandske nedgangskonjunktur satte inn.

Det kommer neppe til å holde med store rentekutt for å berge oss nå, her må også finanspolitikken komme på banen.