Kan vi snart få en tredje pilar i innvandringspolitikken?

by | 04. January 2020 | Norsk økonomi

Det er få politikkområder hvor gode intensjoner og økonomiske problemstillinger sauses sammen i like stor grad som i innvandringsdebatten. Det er et spørsmål om menneskerettigheter og liv, vil noen si. Menneskeliv som ikke kan måles i penger. Men det er nettopp det økonomer gjør. Veier menneskeliv i penger.

Denne strid i sinnet mellom det agape og det rasjonelle kan kanskje kalles de to pilarer i norsk innvandringspolitikk: Flyktningpolitikken og arbeidsinnvandringen. En arbeidsinnvandring, som reguleres via EØS-avtalen.

Litt slagord-messig kan en si at noen land velger ‘isolasjon og foredling’ av eldgamle kulturer. Japan, Italia og Finland har lenge vært restriktive. Ved å bevare en homogen befolkning skapes stadig vakrere nasjonale uttrykk og godt samhold.

Andre land velger ‘masseinnvandring og endring’ med Australia, USA, Canada og Sverige som typiske eksempler. Land som historisk har vært positive til høye innvandringstall. Land som ønsker forandring og vekst.

Det er her ganske stor forskjell på by og land. Bedrifter i storbyene med avansert tjenesteyting. Ja, de får tak i de arbeiderne de trenger – stort sett.

Mens bedriftene i distriktene får ikke tak i nok fagfolk – stort sett! Bedrifter i distriktene med dets industri og landbruksarbeidssektorer, trenger påfyll av arbeidskraft som kanskje er lavt utdannet, men har stamina og psykisk styrke til å tåle hardt arbeid. Kanskje løsningen er å sikre at vi får tak i folk fra hele verden som ønsker å bo i distriktene, ikke i byene, for å jobbe i industri, omsorg og primærnæringer?

Vi kunne ha en kvote folk som vi lokket til Norge fra alle verdens hjørner. En ny pilar i innvandringspolitikken som kan bestemmes helt uavhengig av det antall flyktninger vi ønsker å forbarme oss over. Noen roper om et innvandringsregnskap, som om flyktninger som har bodd i landet skal presenteres for en regning når de blir gamle, hvor alle kostnader de har påført samfunnet merkes som om det var ulike kjøp på en kolonialregning. Jeg trodde poenget var at vi skulle HJELPE, ikke tjene? I hvert fall på denne første godhetspilaren.

Annerledes er den tredje pilaren som vi skal tjene på. Tjene rått på! De som kommer hit med overskudd av arbeidsglede, begavete og hardt arbeidene som de er. Må ikke være så nøye på om de bare blir her 5-10 år. Mange av oss innfødte flytter oftere enn det! Kanskje flytter til de til et fiskevær med familien, kanskje har de med seg bror og søster, eller bare katten sin? Uansett: Vi må lage et system hvor folk kommer for å bo her noen år, tjener opp sin lønn og pensjon, før de vandrer videre i livet.

Innvandringspolitikken er altfor viktig til å bli overlatt til våre idealister, prinsippryttere og de av oss som preges av stor fremmedfrykt. Uten folk kan man ikke skape noe, handle eller bygge. Der hvor befolkningen faller vil før eller siden samfunn legges øde.

Det er jo nettopp det som skjer i Japan, Italia og Finland. Bygdene legges øde. Selv ville jeg heller foreslå ‘svenske tilstander’, men kanskje med litt strengere kontroll. Mindre snillisme, og hardere satsing på en tredje pilar i innvandringspolitikken, hvor vi henter fagfolk etter behov, og det fra alle verdens hjørner.

Kategorier

Siste innlegg