Den Europeiske Sentralbanken (ESB) har i år satt seg fore å ta en fullstendig gjennomgang av pengepolitikken. Et tegn på at ESB neppe kommer til gjøre store renteendringer, eller legge om sine program for kjøp av verdipapirer. Minst mulig egentlig.
Men hva i all verden er det sentralbanken kan gjøre for å hjelpe Europas økonomiske vekst? Yrkesbefolkningen er fallende, og svært så lave fødselstall blant annet i Italia gir grunnlag for langsiktig pessimisme knyttet til fremtidige vekstmuligheter. BNP-veksten i Euro-landene forventes å bli om lag ett prosentpoeng i årene fremover. Det med betydelige underskudd i offentlig sektor og negative renter i sentralbanken som stimuli.
Skuffelsen i europeisk BNP-vekst for inneværende år ligger imidlertid neppe innenfor Euro-sonen, men i dets naboland Storbritannia. I helgen varslet finansminister Sajid Javid at Storbritannia velger seg en relativt Hard Brexit, med sterkt ønske om å ikke la seg binde til Euro-sonens standarder for arbeidsmiljø, produkter og tjenester. Da foretrekker britene heller høye handelsmurer.
Bedrifter er i villrede når gjelder hvilke regler som skal gjelde for samhandelen mellom Storbritannia og resten av EU i årene som kommer. Det er heller ikke sikkert at vi kan unngå en såkalt Hard-Brexit, hvor britene ikke får noen ny handelsavtale med EU. Kanskje ender forhandlingene med bitter uenighet mellom partene?
Usikkerheten om hvor Brexit ender vil naturlig nok ramme bedriftenes vilje til investeringer og nyansettelser. Også husholdninger kan finne det vanskelig å leve med denne type risiko. Mange EU-borgere har allerede forlatt London som følge av Brexit. Flere kan tenkes å gjøre det samme i månedene som kommer. Over tid tåler neppe statsfinansene i Euro-sonens svakeste ledd noen renteoppgang overhodet. Det meste av Sør-Europa har raskt aldrende befolkninger. Italia melder nok en gang om rekordlave fødselstall.
Selv om pensjonene i senere år har vært kuttet mange steder må det mere til. Frankrikes nye pensjonsreformer, som har resultert i de største gatedemonstrasjoner siden studentopprøret i 1968, ser ikke ut til å strekke seg til å heve den allmenne pensjonsalder fra 62 til 64 år. Det til tross for at statsfinansene er skrale med store offentlige budsjettunderskudd. Nye innstramninger må komme.
Det beste håp for Euro-landenes økonomiske vekst er at valutakursen faller tilstrekkelig mye til at nye hopp i eksportindustriens inntjening kan skapes.
Forhåpentligvis ser vi paritet for Euro mot Dollar før året er omme. For norsk økonomi er britenes irrasjonelle frigjøringstrang, bare den siste i rekken av dårlig nytt på nyåret:
– Ingen ilandføring av olje til Nordkapp
– Utsetting av det lovende oljefelt Alta/Gotha
– Svakt konjunkturbarometer for 4kv 2019
– Og nå regjeringskrise……………
Utover året vil derfor trolig norsk økonomi trenge nye stimuli. Akkurat hvordan de kommer er ikke sikkert, men hvis ikke politikerne trår til, må det mer ekspansiv pengepolitikk til.
Et rentekutt eller to er sannsynligvis ikke langt unna.