Epidemier og økonomisk utvikling

Den nye epidemien som har oppstått i Wuhan er årets sorte svane. Ingen tvil om det. Føyer seg egentlig inn i rekken av helt uventede hendelser i dette århundret. Fra finanskrisen (2008) til den arabiske vår (2011), som var opphavet til borgerkrigen i Syria, til atomkatastrofe i Japan (2012), til Brexit og Trump (2016), har skjebnen i senere år gitt oss en rekke nye og uventede begivenheter.

Og nå har vi et sykdomsutbrudd i Kina av et influensalignende, potensielt dødelig, virus som er lett overførbart.

Først litt om hva vi vet om sykdommen, før jeg kommer til de økonomiske virkninger av sykdomsutbruddet. Vel, vi vet fint lite. Sitter og ser på Bloomberg TV med meldinger om døende mennesker som avvises ved kinesiske sykehus i Wuhan som oversvømmes av usikre, redde og hostende menneskemasser. Ekspertene frykter nå at influensaen vil mutere til nye og farligere former, før en klarer å begrense utbruddet, eventuelt makter å skape effektive vaksiner og medisiner.

Neste fase av sykdommen er å se om den kan komme seg til, og slo rot i, andre land, og spre seg blant de innfødte. Altså: når ser vi en franskmann smitte en franskmann? Skjer dette, er det tegn på at utbruddet blir vanskelig å stoppe. Fortegnet på de kortsiktige økonomiske konsekvenser er ganske klart. Dette er en deflatorisk og kontraktiv begivenhet. I en verden som sliter med å opprettholde full sysselsetting, selv etter at massive stimuli tilføres, er dette et hardt, men forhåpentligvis kortsiktig, slag mot aggregert etterspørsel etter varer og tjenester.

Vi var allerede inne i en senssyklisk fase for verdensøkonomien, med mange indikatorer som var topptunge etter ti-år med oppgang. En fase som fort kan bikke over i kraftig manko på kjøpervilje i husholdninger og bedrifter. Og slutter folk å shoppe, er vi ille ute. Da må renta kraftig ned i alle land som rammes.

I dag ser vi de økonomiske konsekvenser på ulike måter, ikke i hovedsak som følge av sykdommen, men på hvordan folk reagerer på den. I samme TV-program er det meldinger om at antall kinesere som reiser til feriestedet Macau er ned 80 pst fra samme helg året før. Så de fleste destinasjoner som har lært seg å leve av kinesiske turister vil rammes hardt nå i februar.

Blir spennende å se om Nordlys turismen til Tromsø vil rammes i år.

Noen bedrifter som har lånt for mye og overinvestert kan straffes hardt av bortfallet av turisme og handel. Ditto går for gjeldbelastede flyselskap.

Bankenes tap vil øke. Deres utlånsvilje reduseres.

For den samlede økonomiske utvikling avhenger alt av at man klarer å få kontroll over viruset, noe man ikke har i dag, og som en ikke må tro vi har noen garanti for at vil skje. Et ukontrollert utbrudd som sprer seg globalt kan gjøre folkeslag over hele verden så forsiktige i sin adferd at vi nærmest snubler inn i en ny global resesjon.

Et slikt dommedags-scenario har lav sannsynlighet for å inntreffe, men vil ramme investorer hardt. Derfor tar mange investorer ingen sjanser og kjøper gull, sveitserfranc og tyske statsobligasjoner. For Norge er dette sykdomsutbruddet bare den siste i rekken av dårlige nyheter. Nettopp fordi Norge har vært en sann bastion av ustyrlig optimisme hos investorer, politikere og sentralbankfolk er vi spesielt sårbare for selv et mildt omslag til nye tilbakegang i verdensøkonomien.

Norske renter, som jo er blant den industrialiserte verdens høyeste, kan falle mye.