I tidligere år har vi hatt SARS (Severe Acute Respiratory Syndrome). Nå har vi fått noe lignende, derav økenavnet WARS (hvor Severe byttes ut med byen Wuhan). Et virus som er vesentlig mindre dødelig (en tredjedel av SARS sin rate for dødelighet), men trolig langt mer smittsomt. I morgentimene meldes det at viruset har spredt seg til alle regioner i Kina.
Spredningen er viktigere enn dødelighet. I siste instans er det ikke antall døde som er det viktigste. Folk dør jo hele tiden. På denne klode, anslagsvis 300 000 per dag, hver dag, året rundt. Ja, WARS er snakk om personlige tragedier, og mine oppriktige kondolanser går til alle de som er rammet. Alle er jo uskyldige ofre. Alle som en. Men antall syke, antall døde og de pårørendes sorg er ikke noen stor begivenhet i makro.
Det som virkelig slår inn i økonomien er endringer i folks adferd. Hvor mange kommer til å oppføre seg annerledes enn før, hvordan skjer disse forandringene, og kanskje viktigst av alt, hvor lenge vil det vare?
Dette kan ta tid. Og tid er penger.
Usikkerheten er stor, men det mest sannsynlige scenario er at hundretalls av millioner av mennesker kloden rundt passiviseres. Preget som de er av en lammende frykt for dette nye, ukjente virus. Myndighetenes informasjon kan man aldri stole på i slike situasjoner. Folk har blitt for vant til god juging fra kommunistlederne i Beijing. I vesten har vi vendt oss til ‘fake news’. Medierådgivere styrer mye av det våre politikere sier.
Jeg minnes at under den britiske kugalskap-skandalen for noen år tilbake så tvang den britiske helseminister John Selwyn Gummer sitt eget barnebarn ås spise britisk kukjøtt for å bevise at risikoen var liten for å få den grusomme hjernesykdommen (Creutzfeld-Jacob-Disease), hvor bakterier sakte, men sikkert, spiser opp ofrenes hjerneceller.
Vel vitende om at ingen briter lenger stoler på myndighetenes lovander besluttet British Airways denne uke å kansellere alle flyvninger til og fra Kina. Hamburgerkjeden McDonalds har stengt halvaprten av sine restauranter i Kina. Det nytter ikke å si så mye. I morgentimene meldes det at Ikea stenger samtlige (!) butikker i Kina.
Ta eksemplet med kinobilleter under årets kiniske nyttårsfeiring. Normalt omsettes det kinobilleter for 10 mrd kroner i Kina i forbindelse med deres store ferie nå i slutten av janaur. En feiring av det nye år, Rottens År, i kinesiske stjernetegn. Men ingen har lyst til å ta med kjæreste og familie på kino nå om dagen. Billetsalget ved kinesiske kinoer antas å falle med 25 pst som følge av sykdommen. Et salg som neppe kan hentes inn igjen senere.
Så hva skal til for å få folk til å endre oppfatning? Hva skal til for at de går på jobb, reiser kollektivt, spiser på populære, tidligere så overfylte restauranter, danser tett med ukjente på nattklubber, og reiser på ferie i store grupper?
Med andre ord: Hva skal til for at de gjenopptar sin daglige rytme?
Inte vet jag! Men en nærliggende hypotese er at antall nye sykdomstilfeller må først stoppe opp, nye vaksiner utvikles og mange må føle seg trygge på at omgivelsene er bakteriefrie.
Dette kan ta tid. Og tid er penger.
Under depresjonen var slagordet til den ukuleige optimist President Franklin D. Roosevelt: DET ENESTE VI HAR Å FRYKTE ER SELVE FRYKTEN. Vel, det slagordet hjelper ikke så mye nå, misbrukt som det har blitt opp gjennom årene. Men poenget er tatt. Også i dag vil først folks dagligliv normaliseres, når tilliten til at viruset er under kontroll er der, når frykten er borte.
Mange ser på SARS-sykdommens forløp som en mal. Et sykdomsutbrudd som varte i noen måneder. Men WARS er antagelig lettere smittsom (om enn mye mindre dødelig) enn sin forgjenger. Vanseligere å få under kontroll. Selv er jeg skeptisk til det jeg leser i vestlige medier som jo tror de gjør en god gjerning ved å roe ned folk, med litt tro, håp og misforstått kjærlighet. Her er hva man skriver i Asia Times (ta det med litt salt):
In the morning on January 25, a recorded audio clip on WeChat went viral on social media. It was from a terrified and uncontrollably crying-female nurse from a hospital in Wuhan, conversing with her friend back home. “The infection is much more horrible than it has reported on television. There are too many cases. Doctors estimated about 100,000 infected people. Each doctor has to treat more than 100 patients in a day. Many people, however, could not make it (died) – not enough hospital beds and medical supplies. Patients are begging us desperately, but we couldn’t do anything. They are dying in front of our eyes. We are all breaking down. I can’t take this anymore.”
Fleip eller fakta? Uansett. Dette kan ta tid. Og tid er penger. Tallfesting kommer i del 2.