I vår tid har det utviklet seg til et system av hovedsteder som snart har mer til felles med hverandre enn med sine hjemlands utposter. Nærmest et nettverk av, en egen klubb, for hovedsteder. Ambassadører utveksles, mellom hovedstedene. Multinasjonale bedrifter etablerer seg, i de ulike hovedstedene, og landenes fremste kulturinstitusjoner er alle tilhørende det grønne glitrende juletre av en hovedstad. Landets stolthet!
Små land konkurrerer om hvem som er best. Hvem som har den flotteste hovedstad. Kommunikasjonene er gode – hovedsteder imellom. Det er lettere å reise fra Oslos storslåtte hovedflyplass til Beijings enda flottere lufthavn, enn det er å reise fra vår hovedstad til deler av distrikts-Norge. En interessant utvikling er at hovedstedene har mer og mer med hverandre å gjøre, men med mindre tilhørighet til sine hjemlands småbyer.
Småbyer som på sin side blir mer avhengig av den lokale node i systemet av globale maktsentre, i systemet av globale hovedsteder. Oslos næringsliv er mer avhengig av London enn av de fleste norske byer. Det har gått så langt at distriktspolitikere ikke helt vet sin vei gjennom Oslo-byråkratiets irrganger. De betaler millioner årlig til hovedstadens kommunikasjonsfolk for å nå frem hos byråkrater og i media.
Er ikke helt sikker på hvorfor det ble slik, ikke var det forutbestemt av vår herre, og ikke skyldes det en spesielt rik næringsvei langs Lo-elva, men i Norge har Oslo tilegnet seg en slik rolle. Små byer med en hjørnestensbedrift driver et sjansespill. Arbeidsplasser kan ikke bevares.
Ingen administrasjonsbygg eller industrianlegg varer evig. Før eller siden svinner alt hen. Arbeidsplasser må derfor skapes. Arbeidsplasser i konkurranseutsatt sektor er ferskvare.
Klarer bedriften seg gjennom alle kriser går det bra. Går det imidlertid skeis, med konkurs og oppsigelser en eneste gang, svinner småbyen hen. I det lange løp er oddsene dårlige, med mindre du har en bunke offentlige etater i nabolaget.
I Oslo er ikke dette noe problem. Alle partier, uansett farge, ønsker å gjøre noe, satse, utvikle, når de kommer til makten. Alle disse initiativ, fra rødt, gult, grønt og blått innebærer opprettelse av nye statlige arbeidsplasser (eller nærstående konsulenter), uten tilsvarende bortfall av de som blir overflødige.
Statsadministrasjonens fotavtrykk i Oslo 01 øker uansett hvem som måtte sitte i regjering. Alltid uansett. Akkurat hvorfor hovedstadens seier aldri debatteres er en gåte. Politikere og media vil gjerne snakke om hva som helst annet, bare de slipper å diskutere dette, det som kanskje er samfunnets viktigste utviklingstrekk:
Hovedstadens seier!