Hva er meningen med livet? Et sus i sivet, et spill av krefter, en higen efter, en evighet! H. Ibsen
Det var et stort engasjement for å ta hele Norge i bruk i de første år etter krigen. Hele folket skulle i arbeid. Nord Norge ble gjenoppbygd. De fleste lokale samfunn fikk store staber med offentlige og private byråkrater.
På 1970-tallet kom kvinnefrigjøringen, og med det, en ny muskel for arbeidsmarkedet. Vi har lett for å glemme at BNP- veksten i mange år var unormalt høy i forhold til befolkningsveksten fordi kvinners yrkesandel steg systematisk.
Over tid har ting endret seg. Vekstevnen til økonomien er mindre enn før. Landet er ferdig utbygd, Industri og oljeæraen er på hell og kvinners yrkesandel har stabilisert seg. Vi er blitt et aldrende og modent tjensteytende samfunn, hvor de som hangler kan livnære seg på trygd. Ikke noe luksusliv har de, men de har til det daglige brød.
70 pst av befolkningsveksten i Norge er i bygder og byer rundt Oslo-fjorden. Her er det press. Boligpriser stiger, veiene fylles med saktegående bilkøer og forurensing plager barn og voksne. Vi har sluttet å ta hele Norge i bruk.
Over 200 kommuner opplever befolkningsnedgang i år. Barnekullene skrumper og antall fødte faller. Borgerlønn er et virkemiddel som Norge ikke har tatt i bruk, men som kan være velegnet i fremtiden. En fremtid hvor det å holde folk aktive, det å ta hele landet i bruk og det å holde fødselstall oppe, blir sett på som viktige mål.
I hvert fall for de av oss som er opptatt av å bedre inntektsfordelingen mellom fattige og høytlønte arbeidere. Mellom by og land. Et virkemiddel som også kan brukes til å realisere upopulære, men lønnsomme planer i energisektoren, noe jeg var inne på i mine siste juleblogger.
Noen vil si at de senere års lavrentepolitikk har vært en form for borgerlønn, all den tid eiendomsverdier og børsverdier er blitt drevet til himmels. Stakkarene som sitter fast med lån i forbukslånsbanker har bedre bruk for arbeidsfrie inntekter enn de rike.
Borgerlønn kan innføres i flere former. Den ene formen utelukker ikke andre.
1. Borgerlønn på 100 000 NOK i året til alle nordmenn i privat sektor i fraflyttingskommuner blir 50 mrd kroner.
2. En halv million kroner til hver kvinne som føder barn. Med 50 000 fødsler blir det 25 mrd kroner per år.
Beløpene høres høye ut, men 75 mrd kroner i året for summen av forslag 1 og 2 vil bare utgjøre snaue 2,5 pst av BNP. Noe får da også staten tilbake.
Moms og ringvirkninger av at folk i distriktene bruker pengene de har fått i Norge, tilsier at 20-25 pst av midlene kommer tilbake til staten i form av skatter og avgifter.
Pengene kan også gis som pensjonstilskudd. Selv vil jeg foreslå at den halve millionen som gis til nybakte mødre settes på sperrede pensjonskontoer. Da uteblir de fleste effekter på dagens kapasitetsutnytting i økonomien.
En del stipender (til kunstnere mm), trygdeutbetalinger og sosialstønad kan også avskaffes hvis borgerlønn gjøres bred nok, til også å innebefatte (og erstatte) stipender, stønader og/eller trygder. En skal ikke se bort ifra at en del som i dag er på ulike trygdeordninger kunne tenke seg å komme tilbake til arbeidsmarkedet hvis de fikk 100 000 NOK per år, pluss hva de enn nå klarte å tjene.
En borgerlønnsordning bør også være rimeligere i drift enn dagens regime, hvis man reduserer behovet for saksbehandlere for ulike støtteordninger. Årets NAV-skandale viser bare hvor vanskelig det er å drive god og effektiv kontroll.
Borgerlønnen kan også betinges av at du oppfører seg skikkelig.
1. Ikke driver med kriminell virksomhet
2. Betaler alle barnebidrag
3. Ikke har andre familiemedlemmer (barn, ektefelle) som driver med kriminell virksomhet
4. At du holder deg rusfri
5. At du stemmer ved Stortings og kommunevalg
6. At du har bodd i Norge (og eventuelt i et bestemt distrikt) i minimum X antall år
7. At du jobber mer enn Y antall timer i uka.
I sum har borgerlønn mange mulige positive egenskaper, gir ikke ruinerende kostnader for det offentlige, og gir folk større frihet enn i dag.
Men det løser ikke vårt universelle behov for å finne mening i hverdagen. Overlat til seg selv, uten behov for å arbeide hardt, kan mange mistet selvoppholdelsesdrift – forhåpentligvis uten å slutte å hige etter livet.