Det norske boligmarkeds Helsinki-prosess

Finland er på mange måter et foregangsland, med noen av verdens beste barneskoler, hyggeligste folk, lykkeligste befolkninger, og med en sentralisering som enhver kosmopolitt vil beundre. Boligprisene stiger i Helsinki, men faller i resten av Finland. Det til tross for at beste boligslånsrenter er godt under én prosent.

Noe liknende holder på å skje her i Norge.

Novembertallene fra Eiendom Norge viser med all tydelighet kraften i sentraliseringsmusklene som stat, næringsliv og et bredt flertall på Stiringet står bak. Oslo viste en vekst i boligprisene på 0,3 pst fra måneden før, opp hele 4,8 pst det siste år.

I Rogaland derimot er overskuddstilbudet så vidt stort at prisene falt ekstraordinære 1,4 pst siste måned og 2,6 pst siste år. Slik kan vi fortsette å ramse opp lokasjoner (Bergen -2,3 pst, og Trondheim 1, 6 pst ned) osv, men den viktige historien å fortelle er hvordan hovedstadsregionen får en særegen utvikling, med vekst der det meste av resten av kongeriket sliter.

Kall det 70 pst løsningen!

Dette er skjebnen til Norge politikerne ikke vil snakke om: Den sterke sentraliseringen av den norske befolkning. I år er 70 pst av befolkningsveksten konsentrert rundt Oslofjorden. De siste tall for boligomsetningen viser samme trend. 70 pst av markedsverdien av omsetningen i det norske boligmarked i høst er i Viken (inkl. Oslo og Vestfold). Om lag halvparten av kommunene våre vil oppleve befolkningsnedgang i år. Befolkningsnedgang og forgubbing.

Kanskje noe har gått meg hus forbi, men jeg har aldri hørt noen politiker, heller ikke i sentrum eller på venstresiden av norsk politikk, som er villig til å foreslå effektive tiltak som kan snu trenden mot sentraliseringen av den norske befolkning til områder rundt Oslo-fjorden.

Det blir litt som klima-politikken. Vi er svært bekymret, men eier ikke flyskam. Ei heller flytteskam. En sentralisering som lett kan bekjempes effektivt, hvis det er det vi vil da.

Ta 3 forslag i sammenheng.

1) Flytt sentrale statsinstitusjoner ut av hovedstaden. Trenger ikke sende dem mer enn 10-20 mil unna Oslo Sentrum. Et billigere, mer terrorsikkert og en mer miljøvennlig løsning enn det vi har i dag. Bare definer hovedstadsområdet til en noe større flate enn i dag, og legg NRK, Norges Bank og de fleste tilsyn, Stortinget og statsadministrasjonen så langt ut som mulig av denne nye utvidede hovedstadsområde. Milliarder i kø-kostnader og veiutbygginger kan spares hvis man lokaliserer klokt.

2) Et annet forslag er å gi 100 000 NOK i borgerlønn til alle privat ansatte nordmenn i kommuner med betydelig fraflytting. Et forslag som vil koste om lag 25 milliarder kroner, eller mellom 0,5-1,0 pst av BNP per år. Noe av disse pengene kommer tilbake til statskassen etter hvert som folk bruker sin nyfunne rikdom. Nok et effektivt tiltak som vil fremme spredt bosetning. En borgerlønn kan betinges av god oppførsel i form av lovlydighet, oppfølging av barnebidrag og kontrollert verifisert rusfrihet.

Kriminaliteten vil gå ned. Ta det som en bonus.

3) Et tredje grep er å innføre en nasjonal eiendomsskatt hvor boligene takseres elektronisk, skattes etter markedsverdi, med en nedre grense motsvarende median-verdien for norsk boliger. Provenyet kan erstatte alle de lokale skattene som ofte rammer grisgrendte strøk hardt, og som er dyre i administrasjon.

Utover det å spre befolkningsveksten litt mer ut over landet har en slik ‘distriktspakke’ med disse 3 tiltak flere gunstige løsninger. Boligprisene vil stige i grisgrendte strøk og falle i hovedstaden. Mindre grunn til ha en streng boliglånsforskrift som hemmer ungdoms muligheter til selvrealisering.

Inntekts- og formuesfordelingen blir også jevnere av disse tiltak.

Nå er det ikke opplagt at Norge ØNSKER SEG en desentralisert befolkning. Kanskje det er best at vi samles i byer, kommuner og fylker som omkranser Oslo- fjorden? Intet objektivt feil med det.

Men for de som vil Norge en annerledes skjebne er det fullt mulig å reversere dagens trender som vil gi oss en sterk sentralisering av befolkningen. Norge trenger ikke fortsette sin Helsinki-prosess. Selv om politikernes tafatthet er ment å innbille folk det motsatte.