Abba Bjørn ble intervjuet på NRK etter et Norges-besøk for noen år tilbake. Lofoten-øyene, sa han, var det vakreste sted han noensinne hadde vært.
Norge har siden bunnåret 2016 vært inne i en periode med lånefinansiert investeringsledet vekst. En type vekst som naturlig nok har begrenset varighet i et aldrende og forgjeldet folkeferd, med redusert befolkningsvekst. Noen underliggende trender som kan uroe distriktsvenner over hele landet har det vært:
• Oljebransjen er i vekst igjen, men med mindre generøse lønninger enn før. Et oppsving som dessuten later til å bli kortvarig. Allerede fra 2021 av skal investeringene på sokkelen, og dermed antall arbeidsplasser, falle.
• Befolkningsveksten avtar. I fremtiden vil nær sagt all vekst i den norske befolkning komme i eldre aldersgrupper.
• Befolkningen sentraliseres. Også internt i distriktene.
• Offentlig sektor rasjonaliseres, i hovedsak ved økt sentralisering av statlige arbeidsplasser, kommunesammenslåinger mm. Statistisk Sentralbyrås (SSBs) investeringstelling viser en ny topp i oljeinvesteringene for 2020, men fall deretter.
Norsk Olje Og Gass venter at nedgangen i oljeinvesteringene vil fortsette i årene 2022-2024. En nedgang som slår sterkt regionalt. En nedgang som også kan smitte på investeringslysten i andre sektorer, som bolig og varehandel. Med nedgang for industri og strøminvesteringer. Andre næringer som landbruk, kontor og kjøpesentre sliter med overkapasitet og vil forhåpentligvis se nedgang i investeringsnivåene i tiden fremover. I sum kan investeringene i fastlands-økonomien falle 50-80 mrd kroner fra 2019 til 2022.
Det blir neppe blir noen høykonjunktur i Norge på mange år.
Men mange politikere vil gjøre vondt verre ved å strupe oljeindustrien helt. Det høres fint ut. CO2 utslipp er vår tids eksistensielle utfordring. Intensjons-etisk er det flott å stenge ned oljefeltene, men konsekvensene vil bli store. Skal vi ofre tusenvis av arbeiderfamilier på intensjonsetikkens alter? Og det for noe som ikke betyr noe i den store CO2-sammenheng.
Nordmenn utgjør mindre enn én promille av jordas befolkning. Intensjonene om å kutte CO2 er vakre, bare husk at det ikke spiller noen rolle hva vi gjør alene. Men jeg innrømmer også selv å bli opprørt over unødvendig CO2 utslipp. Det er vulgært og stygt. Obskønt.
Er en opptatt av konsekvensetikk, å gjøre noe for å redusere CO2 bruken, burde en kanskje heller bore der vi vet oljen er, og heller forby leteboring av typen leting etter en nål i høystakk i Barentshavet?
Nå kan det være at andre miljøargumenter trumfer CO2-hensyn. Ved Lofoten er det antatt å være mye olje, men det er også noen av verdens vakreste turistattraksjoner og rikeste fiskefelter. Kanskje bør di droppe alle andre hensyn og bevare, bevare og bevare.
For de som er CO2 fokusert er det imidlertid besnærende å bore ved Lofoten, men heller droppe Barentshavet med sine store dyp langt fra land. Kall det ‘nærolje’, for å få frem hvor mye energi (og penger) samfunnet kan spare ved å bli effektiv i vår oljeleting og oljeproduksjon. I siste instans kan en slik løsning med billig Lofotolje i bytte mot riggens ørkesløse vandring på havet, også fortrenge langt mer skitten produksjon av hydrokarboner av ulike slag i andre land.
Noe av midlene overskuddsforetaket gir, kan brukes til å kjøpe opp og verne områder med tjæresand og brunt kull. Alternativet kan provenyet deles ut til lokalbefolkningen. Lofoten preges jo i disse dager av sterk befolkningsnedgang og forgubbing. Noe som krever en ny fordelingspolitikk som jeg må diskutere i en egen blogg: Bloggen om sidebetalinger, kald cash på labben.
En siste konsekvens bør nevnes. Oljeindustrien er også en kilde til stor rikdom for det norske samfunn. Midler som brukes til å holde barnehager, skoler, sykehus og aldershjem i gamlelandet. Midler som brukes til rause u-hjelpsbudsjett. Å fremskynde dens avvikling eller legge den ned vil, nær sagt uansett farge på regjeringen, legge press på disse budsjetter. Med fare for liv og helse som resultat.
Men la gå, det er mye vi lett kan gjøre for å kutte C02 utslipp. Og vi bør gjøre det vi kan – selv om det hjelper så lite. Om ikke annet må vi oppfylle våre internasjonale forpliktelser og presse på at disse blir så strenge som mulig.
Men kanskje er Lofoten-øyene for vakre til at vi kan bore etter olje der. Skitt la gå. Kanskje velger vi å la dens olje få være i fred. Noe mindre velferdskroner får vi, noe sterkere avfolkning av Nord Norge blir det, men altså som våre C02 utslipp: Ingenting spiller så stor rolle likevel.
GOD JUL!