Grøss og gru, inflasjonen er død, men stagger videre i Norge gatelangs, i mørklagte bygder og grender som en levende død ånd. En ånd som kun holdes i live takket være helt ekstraordinære stimuli.
Det kan være at norsk økonomi lenge har vært i deflatorisk modus. Vi har bare ikke merket det fordi Norge det siste ti-år har vært utsatt for intet mindre enn fem unike inflatoriske sjokk:
a. Kinas ekstraordinært store, og helt unike stimuli, i årene 2009-2013. Stimuli som løftet all verdens råvarepriser, og etterspørselen etter varer og tjenester i de land og regioner som hadde gleden av dette.
b. Trumps massive skatteletter i 2017 som gir USA 1000 mrd USD i årlige, mer eller mindre permanente, underskudd på statsbudsjettet.
c. Overgangen til negative renter i det meste av Europa. Renter vi aldri har sett på det europeiske kontinent før. Hva mer er; også de lange rentene er negative. Dette er definitivt en ny æra. Statsrentenes dødsmarker.
d. Tre av verdens største oljeprodusenter stenges ute fra markedet. Venezuela, Libya og Iran kunne ha til først samlet 5-10 millioner fat per dag hvis de fikk slippe til markedene etter å ha tatt i bruk moderne boreteknologier.
e. En svekkelse av kronekursen på 25 pst (målt mot i-44 indeksen) fra bunnen i februar 2013. Hvor ville norsk inflasjon vært uten disse 5 historiske begivenhetene?
Tenk: Kronekursen har svekket seg 25 pst siden 2013, mens samlet inflasjon siden den gang bare har vært drøye 16 pst.
Så her kommer en ganske så sikker prognose. I mangel av nye slike sjokk kommer konsumprisveksten til å falle. Rentene vil gjøre det samme.
De færreste industriland har i dag noen særlig vekstevne, utover det de får ved hjelp av sterke stimuli. I dag er industrien globalt i resesjon, det til tross for at negative renter råder i det meste av Europa og Japan.
Dette er en global lavkonjunktur som det blir vanskelig å snu, gitt at spareiveren er stor, rentevåpenet er sløvt, mens finanspolitikken i mange land er bundet opp av frykten for eldrebølgens ruinerende effekt på statsfinansene. Finanskapital vil veltes over i internasjonal markeder, til tross for at ingen fornuftig avkastning kan oppnås.
Hva skjer hvis alle blir fatalister, uten tro på at noe hjelper? Folk som gir opp troen på sentralbanksjefens evner til å revitalisere en økonomi i lavkonjunktur, kan bli like redde og forsiktige som ateistiske pensjonister. Like apatiske som staggende Zombier.
Japanere har for lengst gitt opp håpet om at negative renter skal dramatisk endre på økonomiens langsiktige vekstevne. Europeiske økonomer er i ferd med å miste motet. Og nordmenn?
Foliorenten i Norges Bank har det siste ti-år i gjennomsnitt vært i overkant av 1,25 pst. Liknende renter priser markedene inn at vi får også det neste ti-år. Ved neste lavkonjunktur, vil den manglende avkastning på vårt oljefond vanskeliggjøre ekspansiv finanspolitikk. Byrden med å stimulere norsk økonomi vil da i sin helhet falle på Norges Bank. Trolig i en situasjon hvor nordmenn flest konverterer fra å ha kullsviertro på det norske inflasjonsmålets hjemmesnekrede 2 pst, til en allmenn europeisk fatalisme.
Etter å ha overinvestert i det meste, med lånte midler, som følge av altfor høye langsiktige inflasjonsforventninger, kommer en langvarig periode med finansiell konsolidering i det norske folk. God gammeldags bondeanger følger: – Uff a meg, vi tok feil, vi er egentlig i samme båt som våre naboland!
Renta må da langt ned for å blåse liv i folks optimisme og låneiver. Når investorer og husholdninger mister troen på sin beskyttende inflasjon, skal det mye til for å lokke dem ut på farefulle lånefinansierte eventyr. Med andre ord, vi er bare et konjunkturelt tilbakeslag fra å havne nær null i rente.
Norges Banks siste serie av rentehevinger har vært forsvart ut fra mange hensyn; bedret økonomi, inflasjon nær målet på 2 pst og hensynet til den finansielle stabilitet. Spørsmålet er om sentralbanksjefen ville vært bedre tjent med å prøve å avlive folks inflasjonsforventninger. Tross alt, selv etter fire rentehevinger er Norges Banks forventede realrenter negative. Helt ærlig har jeg problemer med å forstå at det er mulig i disse dager å tro på at inflasjonen kan bli problematisk høy, annet enn i korte stunder hvor den spekulative fråden rår.
Boligbyggingen er et slikt marked. Boligpriser, håndverkerlønninger og entrepenørfortjenester har skutt i været som følge av de siste års boligboble. Alt tyder på at vi her nærmer oss regnskapets time. Boligprisene faller i høst tilbake i det meste av Norge, byggeaktiviteten kommer til å følge på med sterk kontraksjon, og mange vil forbanne den dag de hørte på boligoptimistenes forlokkende prisløfter.
Mange spør seg hvorfor den norske krone nå er svak, men i Zombieland trenger man en svak valutakurs. Det er det eneste som vil holde liv i den norske konjunkturoppgangen, den dag de fire andre ekstraordinære stimuli uteblir, uten at nye kommer til.