Minimerte statsrenter vil få alvorlig følger for norske statsfinanser. Vi har til enhver tid plassert motsvarende tusenvis av milliarder av kroner i sikre utenlandske obligasjoner. Sparemidler som vi fremover skal betale for å eie, ikke motta renter på. På samme måte som tyskere, må vi det neste ti-år betale for å låne ut våre midler til de sikreste låntagere i Europa, fremfor å motta renter. Til og med Hellas kan nå legge ut lån med negativ rente.
Stortinget skal bare være glad for at prisen ikke er avskrekkende høy. Den norske stat får da et bortfall av inntekter som gjør at vi må redusere handlingsregelen for bruk av oljepenger fra 3 pst til 2 pst (eller lavere) av oljefondets hovedstol. Gjerne over en mangeårig prosess, slik at innenlandsk etterspørsel ikke rammes for hardt, for fort. I normale tider, eller i år med høykonjunktur, vil en slik prosess gå ganske smertefritt. Man bare lar offentlige utgifter vokse litt saktere enn den hyggelige vekst i statens inntekter som gode tider normalt medfører. Skatteletter er det de færreste som trenger – altså i gode år for næringsliv og arbeidsfolk. Får vi ZIRP og NIRP i Norge?
Foliorenten i Norges Bank har det siste ti-år i gjennomsnitt vært 1,25 pst. Liknende renter priser markedene inn at vi får også det neste ti-år. Ved neste lavkonjunktur, vil den manglende avkastning på vårt oljefond vanskeliggjøre ekspansiv finanspolitikk. Byrden med å stimulere norsk økonomi vil da i sin helhet falle på Norges Bank. Trolig i en situasjon hvor nordmenn flest konverterer fra å ha kullsviertro på det norske inflasjonsmålets hjemmesnekrede 2 pst, til en allmenn europeisk fatalisme.
Etter å ha overinvestert i det meste, med lånte midler, som følge av altfor høye langsiktige inflasjonsforventninger kommer en langvarig periode med finansiell konsolidering i det norske folk. God gammeldags bondeanger følger: – Uff a meg, vi tok feil, vi er egentlig i samme båt som våre naboland!
Renta må da langt ned for å blåse liv i folks optimisme og låneiver. Med andre ord, vi er bare et konjunkturelt tilbakeslag fra å havne i ZIRP (ZERo-interest rate policies) – og NIRP (Negative- interest-rate-policies) – æraen.
Og nei, det er ingenting vi kan gjøre for å hindre at vi havner der. Behovet for ny økonomisk politikk i lavrenteæraen Her er noen logiske implikasjoner av evigvarende lave renter her hjemme, i Europas NIRP-æra.
1) Handlingsregelen for bruk av oljepenger bør som nevnt tilpasses at avkastningen på vårt oljefond blir redusert. Husk forventet aksjeavkastning er bare den sikre (nå negative rente) pluss en risikopremie. Ved uendret premie faller forventet avkastning på alle børsnoterte papirer ved overgangen til NIRP.
2) Glem alt snakk om ‘normale renter’. I perioden 2009-2019 var Norges Banks foliorente i gjennomsnitt nær 1,25 pst, noe markedene venter vil fortsette hele 2020-tallet. Måten vi havner under dette nivå er rentekutt ved kommende nedgangstider. Finanspolitikken kan som sagt lite gjøre hvis bruken av oljepenger gradvis skal begrenses. Norges Bank må bære de største bører ved neste nedtur.
3) Skattesystemet vil måtte endres etter hvert som boliglånsrenten for de beste kundene trekker ned mot null. Helt bisarre prisinger av de meste populære boliger vil komme med mindre man går over til et skattesystem som gjør det mindre gunstig å spekulere i boligmarkedene.
4) Kalkulasjonsrenter innenlands må gruses. Tilpasses det nye lavrenteregimet som vil danne seg i Europa, også her på hjemmebane.
5) Nasjonalbudsjettet må brukes til å fortelle folk hvor mye mer de som har innskuddsbaserte ordninger må spare for å nå en gitt pensjon, når rentene faller. Fortell gjerne også hvor mye de med ytelsesbaserte ordninger tjener på en slik overgang fra gårsdagens høyrenteregime til morgendagens ZIRP- og NIRP-verden.
6) Fortell folk at inflasjonsmålet er dødt. – Ja, når været er bra og gudene står oss bi, får vi normalår med 2 pst (eller høyere) inflasjon. Men dette har vi fint lite kontroll på. Ikke gi folk illusjoner om sentralbankens guddommelige evner. Aldri uansett. Det kan være at vi lenge har vært i deflatorisk modus.
Vi har bare ikke merket det fordi Norge det siste ti-år har vært utsatt for intet mindre enn tre unike inflatoriske sjokk:
a. Kinas ekstraordinært store, og helt unike stimuli, i årene 2009-2013.
b. Trumps massive skatteletter i 2017 som gir USA 1000 mrd USD i årlige, mer eller mindre permanente underskudd, på statsbudsjettet.
c. En svekkelse av kronekursen på 25 pst (målt mot i-44 indeksen) fra bunnen i 2011.
Hvor ville norsk inflasjon vært uten disse tre historiske begivenhetene?
7) Erkjenn at streng regulering av bankenes utlånsvirksomhet er kommet for å bli. Kunsten blir for myndighetene å utforme et varig regelverk som ikke erstatter bankhåndverk i altfor stor grad.
Men selv i lavrente-æraen vil konjunkturene svinge. Børskrakk, Brexit, handelskriger og nye teknologier bidrar til at det fortsatt vil svinge mellom gode og dårlige år for næringslivet. I dag er industrien globalt i resesjon, det til tross for at NIRP råder i det meste av Europa og Japan. Amerikanske renter er kuttet med et halvt prosentpoeng det siste år, og flere kutt kan komme.
I skrivende stund har markedene tatt høyde for at den amerikanske sentralbanken kutter rentene videre til 1 pst det neste år. Dette er en global lavkonjunktur som det blir vanskelig å snu, gitt at spareiveren er stor, rentevåpenet er sløvt, mens finanspolitikken i mange land er bundet opp av frykten for eldrebølgens ruinerende effekt på statsfinansene.
Finanskapital vil veltes over i internasjonal markeder, til tross for at ingen fornuftig avkastning kan oppnås. Hva hvis alle blir fatalister, uten tro på at noe hjelper? Japanere har for lengst gitt opp håpet om at negative renter skal dramatisk endre på økonomiens langsiktige vekstevne.
Europeiske økonomer er i ferd med å miste motet.
Og nordmenn?