Ofte blir spareiveren, hva den store økonom John Maynard Keynes kalte ‘the love of cash’, så sterk at man må ta internasjonale markeder til hjelp. Sparemidler som veltes over til andre land, i form av billige kreditter og egenkapital, da hjemlandet ikke har nok fornuftige plasseringsmuligheter for alle finansinvesteringene.
Japan har lenge prøvd å dempe publikums finansinvesteringer ved å holde rentene nær null. Den japanske sentralbank lover at lavrentepolitikken, som var nær ZIRP i 18 år, før den ble NIRP i 2016, vil fortsette i overskuelig fremtid. I disse dager har sentralbanken et mål om å holde renten på 10-års statsobligasjoner nær minus 0,2 pst i overskuelig fremtid.
Om vi alle ‘blir som Japan’ fremover er en mye diskutert problemstilling blant økonomer, men i én forstand kan IKKE alle bli som Japan. Alle kan ikke holde betalingsoverskudd mot utlandet samtidig!
Noen land ser ut til å være mer glad i finansinvesteringer enn andre. Disse andre liker å leve i nuet, og systematisk øke sin gjeld til utlendinger. Og jo mer disse gjeldsslavene forgjelder seg, desto lavere må rentene de betaler havne. Rentene globalt må altså settes slik at de folkeslag som skal stå for bruk av overskuddslandenes sparemidler faktisk har råd til å låne dem opp, og ta dem i bruk – slik at full sysselsetting oppnås.
Både over- og underskuddsland er avhengige av at så skjer.
Regelverket for det europeiske monetære samarbeid driver frem overskudd på driftsbalansen og eksport av finansiell kapital. Det er strenge krav til hvor store underskudd Euro-landene kan ha på sine statsbudsjett, helt uavhengig av tilgangen på innenlandske sparemidler. Når tilgangen av sparemidler øker sterkt, kan derfor ikke staten suge dem opp. De må sendes utenlands.
Finansiell ustabilitet opplever vi nå i Europa hvor spesielt Tyskland og Nederland har langvarige enorme eksportoverskudd, og bygger rekordstore fordringer på andre land. Fordringer som de fortviler over at de ikke skal få nok renter på, all den tid Den Europeiske Sentralbanken (ESB) har innført et regime med negative innskuddsrenter. Et regime som ser ut til å bli langvarig. Tidvis i høst har den tyske 30-årige statsobligasjon vært handlet til negativ rente. Tyskland og Nederland burde egentlig være takknemlige for at de får lov til å låne ut midler til andre land. Hadde de måtte holde spareoverskuddene sine innenlands, ville deres sparekåte innbyggere kanskje måtte ta til takke med minus 10-20 pst i rente for å skape balanse i sine innenlandske finanser. Selv minus et par prosent i ESB-rente, som vi muligens kommer til å oppleve i løpet av det neste ti-år, er en gavepakke til samfunn som krever å velte sine spareoverskudd utenlands.
Regelverket for det europeiske monetære samarbeid driver frem overskudd på driftsbalansen og eksport av finansiell kapital. Det er strenge krav til hvor store underskudd Euro-landene kan ha på sine statsbudsjett, helt uavhengig av tilgangen på innenlandske sparemidler. Når tilgangen av sparemidler øker sterkt, kan derfor ikke staten suge dem opp. De må sendes utenlands.
Overskuddslandene ser ut til å bli flere, ubalansene landene imellom større jfr. Figur 2. Det altså til tross for at rentene som tilbys kreditorlandene ble gruset for lenge siden.
Keynes var ved Bretton Woods konferansen i 1944 opptatt av at det nye system for internasjonal handel og finans, med Det Internasjonale Pengefond (IMF) som systemets nav, skulle hindre ubalanser.
Et land som lever over evne, vil bygge seg opp utenlandsgjeld som ikke kan betales tilbake. Under IMFs opprinnelige fastkurssystem fikk slike ‘uansvarlige’ stater råd fra IMF, som var satt til å overvåke at alt gikk rett for seg, om å stramme inn livreima og reformere økonomien. Ofte med en devaluering som ydmykende løsning, slik at handelsbalansen nok en gang kunne komme tilbake til balanse.
Keynes anså imidlertid ikke underskuddsøkonomier som IMF-systemets største trussel, men overskuddsland. Systemet kunne bli ustabilt fordi det internasjonale fellesskap savnet virkemidler til å disiplinere overskuddslandenes sparebegjær. Å påtvinge land som spinket og sparte, revalueringer, og gi råd om økt forbruk, ville neppe være nok til å hindre overskuddene i å vedvare. De som selger til et underskuddsland vil slutte med det, den dagen de frykter for oppgjør for sine produkter. Ingen slik mekanisme disiplinerer overskuddsland fra å spare mer.
Akkurat det samme problem som konstruksjonen av Euro-området har skapt. En skulle tro at valutakurser kunne bidra til å rette opp finansielle ubalanser mellom land. Overskuddsland burde få sterkere valutakurs som svekket deres eksport, økte deres import og dermed reduserte størrelsen på handelsoverskuddet og behovet for kapitaleksport. Dette var slik man så for seg at IMFs fastkurs- system fra de første etterkrigsår skulle bli.
Men overskuddslandene i Euro-samarbeidet får ikke revaluert mot andre Euro-land, og utad er Euroen nå meget svak. Mao bidrar valutamarkedets bevegelser i år til det motsatte av hva IMF ønsker seg, nemlig til økt overskudd på handelsbalansen og økt kapitaleksport fra land som allerede har store overskudd fra før.