Innenlandske finansinvesteringer i NIRP-æraen Fra gammelt av kjenner vi ‘sparingens paradoks’. Hvor folks inntekter faller hvis alle forsøker å sette mer kontanter til side samtidig, fordi etterspørselen etter varer og tjenester da rammes, med nedgang i produksjon, sysselsetting – og i siste instans – inntekter.
I dag øker finansinvesteringer i brede lag av ulike folkeslag.
Innenlands får økt spareiver hos publikum den konsekvens at den offentlige sektor må låne opp overskytende sparemidler, og således påse at nok penger brukes til å sikre den fulle sysselsetting. Dette ser ut til å kreve ZIRP og NIRP (zero interest rate policies, og negative interest rate policies) i mange land. Lærebøkene postulerer at rentekutt har netto positive effekter på aggregert etterspørsel etter varer og tjenester.
En tro som får sentralbankene i disse dager til å sette rentene stadig dypere ned i negativt lende der inflasjonen er minimal. Kapitalintensiteten i de fleste næringer vil øke som følge av de lave rentene. Mange feilinvesteringer vil begås, og prisene på indrefileten av verdens investeringsunivers vil bys opp. Noe vi allerede har sett i senere år.
Men effekten av rentekutt på etterspørselen etter goder er trolig svakere enn før. Befolkningene blir eldre i gjennomsnitt, mens vi har et langt større ansvar for våre pensjoner enn tidligere generasjoner hadde. Nå har de fleste ansatte i privat sektor innskuddsbaserte pensjonsordninger, hvor din pensjon blir beroende på avkastningen av de forvaltede midler.
Avkastning, som gruses av NIRP. NIRP nødvendiggjør dermed økte avsetninger for at en gitt pensjon skal oppnås. Riktignok gjør aksjemarkedene et hopp, reprises høyere, i det rentene faller, men i virkeligheten er utrydning av renter på statspapirer en alvorlig trussel for avkastning på folks private pensjonssparing.
Derfor er det ikke sikkert at samlede finansinvesteringer går ned når rentene og dermed avkastningen på sparemidler faller.
En bivirkning av en æra med lave realrenter og kanskje en blanding av ZIRP og NIRP i de rike industriland til evig tid, er at børsnoterte selskaper driver med det som kalles ‘de-equitisation’. I 2019 vil mengden av aksjer på de store børser i USA og Storbritannia falle med 2,5-3 pst, fordi børsnoterte selskaper erstatter dyr egenkapital med billige lån.
Det blir en knapphet på fornuftige investorers muligheter for alle disse sparemidlene. Rentekutt som gir økt sparebehov, kjøp av aksjer og stigende aksjekurser. For vårt oljefond, som har sine hovedinvesteringer i børsnoterte selskaper verden rundt, er dette en utfordring. Våre eierandeler kommer til å øke, aksjekursene vil stige, men den økte gjeldsgraden i børsnoterte selskaper som vi investerer tungt i, gjør den norske stat stadig mer sårbare for aksjekrakk ved ethvert konjunkturelt tilbakeslag i verdensøkonomien.