Vår demografiske skjebne

Demografi er skjebnen. Bli vant til tanken. Det hjelper ikke hvor mange undulater du har, det må mennesker til for å holde arbeidsplasser, skoler og butikker i drift. Vanskelig å snakke om i Norge nå for tida. Men slik er det. Og i Norge er fødselstallene for tiden lave. Norge ville forgubbes uten innvandring.

En del av norsk mytologi er det, illusjonen om at det norske velferdssamfunn sikrer at kvinner ønsker seg flere barn enn i andre land. Det er ikke slik og fertilitetstallene våre er lavere enn i mange europeiske land med dårligere ordninger enn vi har. Dette gjør Norge avhengig av innvandring.

Mange bygder og byer ville dø ut hadde det ikke vært for innvandring. En befolkningsnedgang som ville få dramatiske konsekvenser. Formuer ville blitt rasert fordi husholdningens viktigste spareobjekt, boliger, ville falle i verdi, hvis det ikke var innvandring. Når jeg snakker om slike spørsmål i Oslo sentrum, er det mye hoderysting blant høyt utdannete tilhørere. I bygde-Norge skjønner de fleste husmødre hva det går i. Uten folketilvekst blir det ingen økonomisk vekst av betydning.

Og der intet er, har selv rentenisten tapt sin rett. Samfunn med befolkningsnedgang må ha null eller negative renter bare for å sikre at næringslivet fortsetter å investere og barnefamilier fortsetter å kjøpe bolig, til tross for de langsiktige dystre perspektiver.

Noen samfunn velger seg befolkningsnedgang. Japan foretrekker dette fremfor innvandringens små og store dagligdagse utfordringer. Den japanske befolkningen er i tilbakegang, og slik foretrekker japanerne at det skal være. I skrivende stund ser jeg på et TV-innslag om deflasjon i Japan. Analytikeren som taler, tror det er mangel på nok pengepolitiske stimuli som holder inflasjonen nede. Men faktum er at mye av Japan ligner på norske fraflyttingsbygder: befolkningsnedgang, fraflytting og fallende eiendomsverdier i store deler av landet. Og det selv om renta er negativ!

Også i Europa er noen land redd for å miste seg selv. Finland er et rikt land med store demografiske utfordringer, men med en innvandringsskeptisk befolkning. Jeg tar poenget, mange steder, også i Finland, har man en ren, gammel og kultivert kultur, hvor alle føler at de deler en kollektiv bevissthet.

Og når nok samfunn i Europa velger seg stagnasjon, blir det vanskelig for helheten å øke rentene. Den europeiske sentralbanken (ESB) må tenke på sine 18 medlemsland som soldater i en militærtropp. En tropp som aldri kan gå fortere enn den sakteste soldaten. 

Også for Norge blir Europeernes demografiske valg viktig. Uten europeisk renteoppgang kan neppe Norges Bank gjøre så mye fra eller til, uten at kronekursen fyker avgårde.

Den norske debatten skal liksom ikke ta opp slike forhold som jeg her har nevnt. Vi er idealister og skal ikke regne på økonomiske aspekter ved innvandring. Men realiteten er at vi implisitt og underforstått gjør mye av de samme avveiningene som andre folkeslag.

Flyktninger spres ut over det ganske land i håp om at avfolking begrenses. Og der det er befolkningsnedgang, mottas de ofte med større takk enn i storbyene. Kostnadene med flyktningen bæres av staten. En moderne form for distriktspolitikk, som trolig er vel så viktig som landbruksstøtten. Der man ikke tar i mot innvandrere blir det befolkningsnedgang og tomme hus.

Akkurat hvor mange som kommer i kraft av adopsjon, ekteskap, arbeidsinnvandring, flyktninghjelp eller familiegjenforening er vanskelig å kontrollere. Norge er jo innenfor Schengen – samarbeidet. Vi har jo ikke kontroll over egne grenser. Jeg har selv mitt barndomsparadis i det som nå er en fraflyttingskommune i Nord-Norge. Alle de gamle hamsunske figurene som befolket et hvert bygdetun og kaianlegg, er for lengst borte.

Uten innvandring ville barneskolen vært nedlagt. Når jeg går der nå, en gubbe i femti-årene, gleder jeg meg over at det spirer og gror, men det er ikke lenger mitt barndomsparadis. Kanskje er det blitt til noe bedre, og definitivt var innvandring den beste muligheten fiskeværet hadde til å overleve. Men det er ikke mitt barndomsminne lenger.

Befolkningsfremskrivningene for Norge viser med all tydelighet hvor viktig innvandringen blir. I noen utkantkommuner, hvor det ikke kommer innvandring, vil befolkningen kunne falle med en femtedel frem til 2040. I hovedstaden vil vi trolig få en like stor vekst. I Oslo har det vist seg vanskelig å diskutere disse utfordringer åpent. Å si rett ut at innvandringen driver opp boligprisene. Litt morsomt er det, da få ting er viktigere for boliganalysen enn demografi.

For med dagens befolkningspolitikk, hvor Oslo skal øke sin befolkning med 10 000– 20 000 mennesker i året, vil boligprisene neppe å gjøre annet enn å stige, uansett rente, skatt eller boliglånsforskrift.