Ved en konferanse for et par år siden traff jeg en fortvilet lydtekniker. Han og hans forlovede hadde lagt inn høyeste bud på en leilighet i et borettslag, men hadde blitt tatt ut på forkjøpsrett av en kommune som skulle bosette flyktninger i akkurat dette borettslag. En prosess som i etterkant viste seg å være beheftet med korrupsjon.
Det offentlige hadde altså brukt teknikerens skatteinntekter på å hindre han i å realisere sin boligdrøm, av de beste, mest aktverdige motiver. Et ganske så sterkt inngrep i en privatpersons liv er det å ta boligen som han vant budkonkurransen for.
Når det innføres kredittreguleringer gjør det offentlige noe av det samme. Folk uten egenkapital, bare født med en plastgaffel i munn, må gi tapt i boligmarkedet for de som er født med sølvskje. Må gi tapt for bedrifter og for pensjonskasser. Finansielle investorer som syntes at leilighetskjøp er spesielt interessante, fordi flinke, dyktige, men desperate ungdommer tvinges til å leie de objektene de så gjerne skulle ha eiet. Særs sikre betalere er de.
Når Finanstilsynet skal regulere tilgangen på boliglån må det ha disse to tanker i hodet, ved å stenge Ola og Kari fra å eie, og tvinger dem til å eie, skapes det store formuer hos folk som allerede har nok fra før. Jeg sier ikke at alle reguleringer bør bort, ei heller at det er lett å lage gode reguleringer, bare at man bør tenke seg grundig om før en endrer på livsløpet til folk av hensyn til noen abstrakte bekymringer om den finansielle stabilitet.
Finanstilsynet er ute nå med et forslag om å stramme inn på mulighetene for bolig- og billån til unge uformuende mennesker med lav lønn, men lette på de rikes muligheter til å låne seg så mye de vil. Når jeg så TV-debatten om temaet i forrige uke så jeg at Finanstilsynets sjef Morten Baltzersen prøvde å få det til å se ut om man gjorde det av hensyn til de unge, all den tid de blir mer sårbare for økonomisk uro, krakk og kriser, desto høyere gjeld de belastes med.
Helt sikkert velmenende, men det er noe som skurrer. Lån til landbruk, industri og reiseliv er jo langt mer utsatt for store skift i verdensøkonomien enn boliglån til unge. Her gjøres det fint lite. Finansdepartementet har likeledes valgt nylig å heve kapitalkrav til banker i distriktene som gir smålån til mindre næringsvirksomhet. Det uten at store banker og deres konsernkunder rammes. Nok et tiltak som vil bidra til å drive boligpriser i storbyene opp på sikt.
Om ikke annet må en kunne si at summen av reguleringene vi får i høst gir de pussigste utslag, som neppe er gunstig for norsk økonomis langsiktige helse.
Vår finansielle sårbarhet øker hvis kredittmarkedet reguleres til fordel for de største prosjekter, kunder og banker. Underskogen av norsk næringsliv skal altså få vanskeligere tilgang til finansieringen enn før, samtidig som dets arbeidskraft – ofte lavlønnet – skal få færre og mindre boliglån enn før.
En bør kanskje se hele spekteret av statens virkemidler under et, både renter , skatter, avgifter og reguleringer når en skal utforme kredittreguleringer. Selv ville jeg foretrukket at man i større grad brukte skatter til å hindre kredittmarkedet i Norge være så sårbart for omslag til dårlige tider.
Man kan innføre boligskatter som avskrekker spekulasjon, gi rentesubsidier til grønne prosjekter, og passe på at kapitalkrav for småbanker i distriktene ikke er ufordelaktige. Da får man mindre spekulasjon, flere boligdrømmer realisert, og økt vekst i bygde-Norge. Mindre press på boligprisene i Oslo.
Det er svært viktig i den moderne tid å være forsiktig med for sterke inngrep i individers liv. Jo strengere reguleringer myndighetene måtte innføre, desto større ansvar tar de på seg til å plukke vinnere, ikke bare blant banker og bedrifter, men også blant ungdom.
Det verste er at eksisterende skjevheter forsterkes. Barn av normale familier som har hatt glede av sterk boligprisvekst får et fortrinn i boligmarkedene ene og alene på grunn av politiske vedtak.
Samfunnsstrukturene våre står i fare for å stivne, hvor hvilken familie du er født i betyr vel så mye som dine nådegaver, utdanning og hvor hardt du jobber.
Er det virkelig denne skjebne vi ønsker oss for ungdommen vår?