Norges Bank sin sang ‘’ti år etter senere’’

Som guttunge famlet jeg med min nye kassettspiller, og satt inn en tilfeldig kassett. Et lykkelig valg.

Mens jeg sitter og hører på denne kassett med opptaket av Ten Years Gone fra Led Zeppelins storhetstid, kom jeg til å tenke på hvordan det siste ti-år av pengepolitikken har vært, og hva vi har i vente i det neste ti-år.

Vil de neste ti år komme like overraskende på verdens sentralbanksjefer som perioden 2009-2019 viste seg å bli, da de satt sommeren 2008 og strevde med å normalisere rentene? Norges Bank satte opp sin foliorente til 5,75 pst samme sommer.

Rentene ble imidlertid satt raskt ned til nivåer som menneskeheten knapt nok har sett, etter at finanskrisen var et faktum. Bank of England, født i 1694, hadde før 2008 aldri satt renten under 2 pst. Etter den tid har den aldri vært i nærheten av et slikt elevert nivå.

Den Europeiske Sentralbanken (ESB), ble drevet fra skanse til skanse av Euro-områdets ulike kriser. Kriser som fortsetter i Europa den dag i dag i litt ulike former. Komplikasjoner med Brexit later til å påvirke europeisk pengepolitikk også det neste ti-år.

En ting er sikkert. Rentenivået i ESB, som var mye lavere i årene 2009-2019, enn det europeiske land har sett før, vil i gjennomsnitt bli enda lavere i det kommende ti-år enn i det ti-år vi nå legger bak oss. Med våre aldrende gjeldssatte, lav-teknologiske og eksportavhengige europeiske samfunn, blir rentene neppe positive på 2020-tallet. Noe som får selv rentenister til å begå opprør.

Denne uke sa det tyske medlem av ESB, Sabine Lautenschläger, opp sin stilling. Det etter en langvarig prosess hvor hun strittet mot den aggressive pengepolitikken til ESB, hvor innskuddsrentene nå står på minus 0,5 pst, pluss en gjenopptagelse av kjøpsgrammet for verdipapirer. Hennes oppsigelse ble møtt av applaus fra venner og gamle kollegaer i Bundesbank.

Hun er ikke alene. Den nederlandske sentralbanksjefen er også sterkt misfornøyd med dagens regime, og ønsker slutt på dagens pengepolitiske eksperiment med stadig mer negative renter. Hvilket får meg til å undres over hva jeg har misset. Uff a meg, disse sentralbanksjefene. Alltid så vanskelig å forstå seg på.

Saken er den at samhandelen mellom land følges av motsvarende finansielle strømmer. Et land som lever over evne, vil bygge seg opp gjeld. Under det opprinnelige fastkurssystem fikk slike ‘uansvarlige’ stater råd fra Det Internasjonale Pengefond, som var satt til å overvåke at alt gikk rette for seg, om å stramme inn livreima og reformere økonomien, ofte med en devaluering som ydmykende løsning, slik at handelsbalansen nok en gang kom tilbake til balanse.

Den store økonom John Maynard Keynes, som var en av arkitektene av dette system anså imidlertid ikke underskuddsøkonomiene som systemets største trussel, men overskuddsland. Å påtvinge land som spinket og sparte revalueringer, og gi råd om økt forbruk, ville neppe være nok til å hindre overskuddene å vedvare. IMF-systemet kunne bli ustabilt.

Denne type ustabilitet opplever vi i vår tid, hvor spesielt Tyskland og Nederland har enorme eksportoverskudd, og akkumulerte fordringer på andre land, som de altså nå er forbannet over at de ikke skal få renter på.

Tyskland og Nederland burde egentlig være takknemlige for at de får lov til å låne ut midler til andre land. Hadde de måtte holde spareoverskuddene sine innenlands, ville deres sparekåte innskytere kanskje måtte ta til takke med minus 10-20 pst i rente for å skape balanse i sine innenlandske finanser. Selv minus et par prosent, som vi trolig kommer til å oppleve i løpet av det neste ti-år, er en gavepakke til samfunn som krever å velte sine spareoverskudd utenlands.

I perioden 2009-2019 var Norges Banks foliorente i gjennomsnitt nær 1,25 pst. Gitt at alle våre naboland skal holde en vesentlig lavere rente fremover enn før, er det naturlig at også norske renter vil normaliseres, hvis det går an å bruke et slikt inntrykk, på et vesentligere lavere nivå i det neste ti-år, enn i det ti-år vi nå avslutter.

På samme måte som tyskere må vi det neste ti-år betale for å låne ut våre midler, fremfor å motta renter. Skal bare være glad for at prisen ikke er avskrekkende.

Et bortfall av inntekter som gjør også vi må kutte vårt forbruk. I hvert fall i den forstand at vi reduserer handlingsregelen for bruk av oljepenger fra 3 pst til 2 pst av oljefondets hovedstol. Gjerne over en mangeårig prosess, slik at innenlandsk etterspørsel ikke rammes for hardt. Enhver konjunkturell svikt i kongeriket må da motes av Norges Bank med rentekutt.

Kutt som bringer oss ganske nær null i innskuddsrente i vår sentralbank. Før eller senere, eller rettere sagt – trolig senere enn før. Vi har noen år på oss.

Det store spørsmål for det neste ti-år er egentlig bare hvor mye Norges Bank kommer til å kutte. Klarer vi, i motsetning til våre naboland å holde nullen?

Tiden vil vise – Ten Years Gone.