I dag fikk vi melding om at boligbyggingen i Norge falt med 13,5 pst fra juli til august sesongjustert, mens igangsettingen av andre bygg var ned 16 pst i samme periode. Gitt en forsinkelse i registreringen på om lag tre måneder er dette i realiteten utviklingen i igangsettingen ved månedsskiftet mai-juni. Etter det har Norges Bank hevet rentene to ganger.
Det er mye å undres over i Norges Banks siste rentemøte, men her er det egentlig bare to hovedpoenger som bør nevnes, altså unntatt at boligbyggingen var på vei ned allerede før de to siste hevingene.
Det ene går på risikobildet for norsk økonomi.
Jeg skjønner nå at Sentralbanksjef Øystein Olsen og jeg har forskjellige monstre under senga. Inflasjon er like farlig for Norge av i dag, som do-draugen. En tenkt fare, basert på myter, men med lite rot i virkeligheten.
Tvert imot er det deflasjon, et vedvarende langsiktig fall i prisene på våre eksportartikler, som er vår største risiko, spør du meg. Selv er jeg mest redd for et scenario hvor energiprisene på bred basis faller så mye at det river ut innvollene av norsk næringsliv. Bare tenk hvis Libya, Venezuela og Iran kommer samtidig tilbake til oljemarkedene med 3-5 millioner ekstra fat olje per dag, midt i en global lavkonjunktur? Ikke sannsynlig, men heller ikke utenkelig.
I det hele tatt ville Norges Bank stått seg på ha et gjennomarbeidet risk-scenario som kontrast til stabens prognoser. Noe staben åpenbart er kapabel til.
Sentralbanken gjør et grundig stykke arbeid nettopp på et riskscenario, ved den nærstående begivenhet BREXIT. En såkalt Hard Brexit, hvor Storbritannia går ut av EU uten noen langsiktig samarbeidsavtale. Et utfall som bookmakere gir lave odds på, da de fleste briter vedder på at så vil skje.
Rentehevingen i september vil, hvis den får gjennomslag i boliglånsrentene, først få følger om 6 uker, altså fra primo november. Det er altså sannsynlig, med bookmakernes odds, at Norge rammes av et negativt sjokk akkurat i det den siste rentehvingen slår inn i norsk økonomi.
Oppsummert på mitt første punkt, altså om hva vi trenger av pengepolitikk, så har vi nå hatt to renteøkninger etter at igangsettingstillatelsene begynte å falle. Den siste slår inn etter en ventet Hard Brexit. En hard Brexit som sentralbankenes egne økonomer tror vil ramme norsk økonomi hardt.
Ikke rart i at kronen svekkes og at de lange rentene faller markert etter at Norge Bank hevet rentene. Markedet vedder klokelig nok i økende grad på at den siste renteheving vil reverseres.
Selv er jeg langt mer pessimistisk, en for stram pengepolitikk vil avløse behov for ekstraordinære stimuli, men mer om det senere.
Det andre hovedproblem med septembermøtet er kommunikasjon, hvor jeg må ærlig innrømme at jeg ble litt forvirret av sentralbanksjefens pressekonferanse – av hans kommunikasjon.
En rask gjennomlesing av denne utgave av Pengepolitisk Strategirapport gir få holdepunkter for økonomisk optimisme, unntatt kanskje en heroisk fremstilling av dagens boligmarked i Norge.
Renteregnskapet som skal vise hvordan de ulike faktorer/aspekter endres fra forrige rapport, viser heller ingen tegn til behov for strammere pengepolitikk – hvis en da holder valutakursen utenom.
Så i renteregnskapet er det kronekursen, og bare den, som forverrer seg, og det akkurat tilstrekkelig mye, til å rettferdiggjøre en renteheving.
Men her er Hovedstyrets begrunnelse:
Hovedstyrets vurdering er at utsiktene og risikobildet samlet sett tilsier en litt høyere rente. Den underliggende prisveksten er nær inflasjonsmålet. Det er fortsatt god vekst i norsk økonomi, og kapasitetsutnyttingen er noe over et normalt nivå. Det tilsier isolert sett en høyere rente. En høyere rente kan også dempe faren for at gjeld og boligpriser igjen stiger raskt. Samtidig er rentenivået ute svært lavt, og det er betydelig usikkerhet om vekstutsiktene internasjonalt. Det taler for å gå forsiktig frem i rentesettingen.
Først mot slutten av pressemelding kommer Hovedstyret inn på kronekursen. I videoen som er lagt ved pressemeldingen nevnes ikke kronekursen i det hele tatt.
Selv sitter jeg igjen med et inntrykk av at Hovedstyret hadde bestemt seg for å heve renten, uten å ha åpnet den siste rapporten. Når de vurderte situasjonen og skulle sette renten la de vekt på egne inntrykk, egne analyser fra kjøkkenbenken, og selvstendige vurderinger. Ryggmargsfølelsen tilsa en renteheving. Da ble det slik.
Septembermøtet får en da til å gruble litt over om det er en systematisk prosess hvor Hovedstyret lar seg binde av økonomiske analyser, eller om rapporten som er vedlagt er bare en såkalt Staff Report. At vi i virkelgheten får to nyheter ved rentemøter. En rentebeskjed basert å subjektive vurderinger av Hovedstyrets medlemmer, og en Staff Report med artige økonomiske analyser.
Men hva vet vel jeg. Jeg som lot meg sjokkere av avgjørelsen.
For hva det er verdt prøver jeg igjen. Rentegjetting er imidlertid ikke som fotballtipping, hvor to kamper kan sees på som uavhengige begivenheter. Går sentralbanken for langt den ene veien, må den ofte ta i litt for å rette opp bilen igjen.
Her er min renteprognose:
Får vi en såkalt Hard Brexit, uten at dette sjokk oppveies av noe annet positivt i verdensøkonomien, vil norsk økonomi ha behov for systematiske stimuli til neste år.
Finanspolitikken blir da avgjørende for hvor mye som kreves av Norges Bank. Med noe nær en nøytral finanspolitikk, faller en større byrde på Norges Bank.
Da er det all grunn til å regne med store rentekutt i Norge i årene fremover.
Nedkjølingen er allerede i gang. Igangsettingen av boliger og andre bygg begynte jo å falle allerede før de to siste rentehevingene.