Torsdag hadde NRK en interessant debatt om boligmarkedene med mye flott ungdom som deltagere. En lettere forvirret debatt fra alle parter, også Finanstilsynet.
Saken er den at mange som ønsker å kjøpe bolig ikke får tilstrekkelig med lån til å kjøpe:
– den type bolig de ønsker seg,
– der de ønsker å bo.
Uten å gå inn på hva de høyt utdannede og dyktige debattantene sa under debatten, er det for en økonom naturlig å trekke opp hva læreboka sier.
Prisen på det å bo regnes gjerne om til en månedlig bokostnad. En sum som bestemmes av den samlede tilgangen av boliger, uavhengig av om de eies eller leies, relativt til antallet mennesker som skal bo.
Hadde det ikke vært for skattesystemet med mer, skulle en tro at prisene på disse boligene ville regulere seg slik at det var hipp som happ om man eide eller leide. Hvis det var gunstigere å eie enn å leie, vil leietagere by opp kjøpeprisen på boliger (med fallende husleier der de flytter fra) helt til prisene på boliger ble så høye, at det igjen ble likhet i regnestykket.
Hvis derimot leieprisene var veldig lave i forhold til kostnaden ved å eie bolig, ville flere selge boligen sin og heller leie. En prosess som ville fortsette helt til boligprisene hadde falt tilstrekkelig, og leienivåene økt nok, til at det igjen ble litt hipp som happ om man eier eller leier.
Men moderne markeder påvirkes av så mangt. Både:
1) Offentlige satsinger, og vår regionpolitikk
2) Skattepolitikk og rentene
3) Kredittreguleringer
4) Flyktningpolitikk
5) Velferdsstaten og familiepolitikken vår.
La oss ta dem en for en. Det som jeg kommer til å få mest tyn for, en redegjørelse av familiepolitikk, tar jeg til slutt.
Regionpolitikk. Norge er et langstrakt land, med ti-tusenvis av tomme boliger. Boliger som kan tas i bruk av hvem som helst for en billig penge.
Men disse boligene regnes ikke som en del av markedet selv om de ligger bare et par timers kjøring unna hovedstaden. I slike boliger, Block Watne boliger langs en hovedfartsåre o.l., nei, her kan ikke folk bo.
Flytting av arbeidsplasser ut av storbyene kunne imidlertid ha endret dette bildet.
Selv har jeg foreslått å flytte Storting, Regjeringskvartal, NRK, Norges Bank og Finanstilsyn ut av indre Oslo Sentrum, men nei dette lar seg heller ikke gjøre. Selv tre-fire mil utenfor Oslo er bare så håpløst usentralt.
Boliger et stykke ut på landet er det bare ikke mulig for den moderne nordmann å ta i bruk, noe alle politiske partier tilsynelatende er enige om.
Det som er usagt i alle debatter er at Norge har en strategi om å bygge en funklende flott hovedstad. Distriktspolitikken er bare en slags kontrollert avvikling av grisgrendte strøk. Det kan sies, men det er dette alle politikere er enige om.
Bare i Bjørvika, en liten bukt i Oslo Sentrum, har man puttet inn nærmere 100 mrd kroner med stort og smått. En bruk av penger som gir en samfunnsutvikling som alle politikere – uten unntak – ser på som uunngåelig, og hevet over debatt.
Men man kunne valgt annerledes. Det er bare det at ingen politiske partier ønsker seg noe annet.
Puuh, nok for i dag mer i neste blogg.