Jeg er og blir et matvrak, med stor sans for velkrydrete retter. Lurer ofte på hvordan mesterkokkene får frem alle de rare, spennende og givende smakene jeg fortærer, når jeg havner på en velvalgt restaurant. Retter som ikke må blandes sammen, for da mister de sin gnist.
På Skagerrak Sparebanks sin Vestmar-konferanse i september i år var det mange kloke ord om bygdeutvikling, fra økonomer og byråkrater som vil det beste for Kragerø, Bamble og hele Grenlandsregionen. Men konferansens stjerne var en som neppe har den lengste økonomiske utdanningen, men en som var usedvanlig veltalende: Karl Fred Kristensen.
En utflyttet Kragerøgutt. I dag en suksessrik eiendomsutvikler i Thailand, men med lang fartstid som ildsjel i Kragerøsamfunnet. Både Blindtarmen skifestival, langs kaianleggene, og Påskebadet ble møtt med skepsis da de startet opp på 1980-tallet, men er nå viktige lokale arrangement. En type arrangement som noen konsulent neppe ville funnet på, eller anbefalt.
Suksessen til slike evenement ligger jo i engasjementet som ildsjelene bak dem skaper. Engasjement, med gjennomføringskraft, som kun de ivrigste av oss får til.
Skutt ut av Oslo-gryta holder jeg ofte foredrag om bygdeutvikling, med plansjer fulle av tabeller, basert på akademiske studier og konsulent-rapporter. Men det er noe som mangler. Det lille ekstra. Det blir litt plastmat i en tid som krever gourmet-måltider. For de enkle grepene er tatt.
Veier, bruer og tunneler dit de færreste kunne tru, at nokon ville bu, er allerede på plass. Innholdet, kultur og spennende næringslivssatsinger er det som mangler. Byråkrater foreslår mer, med Nord-Norge bane og enorme infrastrukturinvesteringer. 50 milliarder kroner ønskes det til rassikring på Vestlandet. Millioner av tonn sement skal gå med. Store prosjekter må det bli når du samler høyt utdannede byråkrater til å foreslå tiltak.
Men sjela mangler, det som får samfunn til å brenne av engasjement. Det som lokker ungdommen til å satse.
Misforstå meg rett. Vi trenger byråkrater, ingeniører og økonomer, men lokale engasjement er jo det som danner et steds identitet. Benedict Anderson skrev for mange år siden den banebrytende ‘Imagined Communities, en bok om nasjonalisme og identitet. En bok som fastslår at det som bygger et samfunn er en felles, ofte litt tilfeldig valgt, identitet. Og skal du bli stolt av noe, må det være menneskene der du bor, og det de holder på med, som gjør susen.
Derfor skal vi heller ikke bare sprenge, mudre, demme opp og tro at nye milliardsløsninger for veitrafikken skaper samfunn. Det kan tvert imot være med å vanne ut identiteter. Gjøre krydrete retter om til blaaahh, kjedelig sjelløse nye steder, men da løsrevet fra sin eldgamle historie og kultur. Mye kan gå tapt ved kommunesammenslåinger og fjerning av arbeidsplasser.
Karl Fred Kristensen er en ildsjel som også har vært med å legge grunnlaget for dagens Kragerø Resort. Den delen av foredraget som tok for seg ‘’Fra Tusser og troll til golf og gondolbaner’’ var en tankevekkende beretning om kampen mot folkemøter, fakkeltog mm, som strittet mot bygging av praktanlegget. Og det for å skape et flott fritidstilbud, med en betydelig arbeidsplass i utkanten av byen. En arbeidsplass som i senere år holdes i live av en annen ildsjel, eiendomsutvikleren Ivar Tollefsen.
Men jobben er ikke ferdig, og hvem andre enn en utflyttet pensjonist nå boende i Thailand kan brenne slik for en gondolbane på talerstolen? Ingen ‘cost-benefit’ analyser her i gården. Gondolbane må bare Kragerø ha. Bare MÅ HA DET!
Denne blogg skrives rett etter at lokalvalgene i Norge er over for denne gang. Et valg som i riksmedia ble portrettert utelukkende i form av idéer, valgskred og politiske jordskjelv. Men det er også mulig å se på det som ildsjelenes seier. Når Lederen av Miljøpartiet De Grønne Lan Marie Mgyen Berg står nærmest og hopper på scenen i det hun erklærer: ‘Vi elsker Bomringen’ er kraften i hennes uttrykk mye mer imponerende enn hennes talegaver.
Uansett hva du måtte ha stemt håper jeg at dine politikere viser noe av det samme ekte engasjement som ildsjelene våre viser. Foredraget til Karl Fred Kristensen åpnet øyene mine for hva den manglende sausen er i de mest vellykkede matretter og de sterkeste lokalsamfunn:
Lidenskap, kreativitet og gjennomføringskraft.