– Er dere ikke klar over at dere drar dere selv opp etter hårene, kommenterte den venstreradikale økonom Joan Robinson sin kollegas presentasjon av standard makro-modeller i mellomkrigsårene.
I mellomkrigsårene var som kjent økonomiene i den vestlige verden preget av populistiske ledere, deflasjon i mange industrinæringer, disruptive krefter i det globale næringsliv og motstand mot globalisering. Høres kjent ut?
Men én ting er annerledes. Denne gang har man klart å gjenskape full sysselsetting. I Japan er det halvannen gang så mange ledige jobber som det er ledige. I USA har det sjeldent vært så mange ledige jobber, og det er jobber uten krav til utdanning som det er vanskeligst å fylle. Også i Norge er det noe som ligner på full sysselsetting.
Kanskje er det nettopp fordi myndighetene har lært av 30-tallets manglende handlekraft at arbeidsmarkedene er unormalt sterke? Rentene har blitt satt kraftig ned og USA nærmer seg et budsjettunderskudd på 1000 milliarder dollar per år som den nye normal. Både EU og USA har kuttet rentene denne måned. Japan varslet i dag at de ville gjøre det samme senere i høst
Bør vi ikke slutte å kritisere politikere for å ikke ha lært av 30-tallet, men heller si at de har lært sin lekse, gjort bot og bedring, og nettopp tatt i bruk alle virkemidler?
Tenk deg at kapasitetsutnyttingen kan beskrives ved hjelp av vannstanden i et gjennomsiktig vannglass. Er produksjonen for lav til å gi full sysselsetting, altså med for lite vann i glasset, er det bare å fylle på med økte offentlige satsinger, skatteletter, og rentekutt helt til økonomien er tilbake til full kapasitet; til vannglasset er fullt igjen. Til den fulle sysselsetting er gjenopprettet.
Men sett at vi ikke er helt trygge på hva vi har puttet opp i glasset, hvordan vi har stimulert økonomien. Sett at en del av økonomien er cola, i denne sammenheng kredittdrevet optimisme. Heller du litt cola opp i et glass og ber naboen om å gjette hvor mye du har oppi, har du satt han fast. – Nei, ikke godt å si, mens han klør seg i skjegget og myser på glasset.
Colaen trenger seg frem overalt, akkurat som kredittbruk, men vi er usikre på hvor avhengig økonomien er av denne kunstige stimuli. Ingenting er helsvart, men alt er farvet av den colasorte kredittbruk.
Derfor har vi disse markedene som priser inn stadig mer rentekutt i frykt for at altfor mye av økonomien er avhengig av kreditter som ikke er bærekraftige. Ja, vannglasset er fullt, men cola som har vært brukt til å pumpe opp vannstanden (produksjonen) har gjort økonomien lite transparent. Umulig å gjennomskue.
Det eneste vi vet med sikkerhet er at de fleste typer kredittrisiko er priset annerledes og mye billigere enn før.
En feilprising? Eller ny æra?
Den største grunn til langsiktig bekymring er nettopp at vi har brukt opp hele colaflaska på å holde økonomien oppe. I mye av Europa er det negative sentralbankrenter i vente de neste 20-30 år. I USA er som sagt budsjettunderskuddene astronomiske.
Det er her forventningsdannelsen blir viktig. Så mitt spørsmål til deg er:
Blir du optimist, når du vet at dagens gode økonomi er blitt ugjennomtrengelig å forstå, med negative renter, usedvanlige billige kreditter, og stor gjeldsoppbygging som sine viktigste støttepillarer?
Sentralbankene, inklusive Norges Bank må sørge for at folk flest svarer et rungende JA.
Alltid uansett.
Er vi alle først blitt pessimister har vi fint lite å mote pessimismen med. Colaflasken er snart tom.