I den norske folkesjela har det lenge vært et sterkt ønske om å eie sin egen bolig, ikke henfalle til leiemarkedet over lengre tid. Ja visst, kan vi leie når vi studerer, eller i de første år etter en skilsmisse eller flytting til nytt arbeidssted, men ikke over tid – og i hvert fall ikke til evig tid!
Gitt våre ønsker om å eie selv, er det ikke til å undres over at det er like populært å ha en gunstig skattebehandling av det å eie. Fornuftig nok har vi fradrag for renteutgifter på selvangivelsen, all den tid mye av lånene folk tar opp går med til å skaffe seg skattbare inntekter. Tar du for eksempel opp et lån på en halv million kroner for å ta videreutdanning, et instrument eller maskin, er jo dette utgifter til inntektserhvervelse. Inntekter som skattes fullt ut. Derfor blir det fullstendig feil å fjerne rentefradragene.
Problemet er ikke fradrag, men at alle andre inntekter enn det du tjener på å eie bolig skattes – men altså ikke det du tjener på bolig! Et unntak som er svært så populært i brede lag av folket. Denne skavanken i vårt skattesystem var kanskje ikke tidligere så bekymringsfull, men får helt andre dimensjoner i nyere tid hvor din posisjonering i boligmarkedene kan være avgjørende for om du blir rik eller fattig. At du kan kjøpe billig, pusse opp, og etter noen år realisere en skattefri milliongevinst, bare ved å bo, er blitt drømmen for svært mange ambisiøse nordmenn. En folkesport.
Og beløpene som tjenes er blitt større enn de var før, Blant annet på grunn av at rentene har falt. Boliger som er lette å leie ut blir jo mer populære investeringsobjekter desto lavere rentenivået blir. Spesielt for leiligheter i byene, hvor kapitalkostnadene totalt dominerer andre driftsutgifter, er boligprisene svært så følsomme forandringer i rentene.
Derfor har rentenedgangen gitt dramatiske formueseffekter, som blir forsterket fordi akkurat denne typer inntekter – i motsetning til det du måtte tjene på hardt arbeid – er skattefrie.
Ikke alle boliger merker renteeffekten så sterkt. Jo mer vedlikeholdstung, og jo dårligere utleiepotensial boligen har, desto mindre effekt vil en rentenedgang ha på boligverdiene. Og det er kanskje nettopp denne forskjellen, mange vil si denne urettferdige forskjellen, som gjør at opinionen trolig vil snu, og akseptere et mer rasjonelt skatteregime for boliger.
Dyre, sentrale boliger burde skattes høyt, mens billige eneboliger burde skattes mildt. I dag fungerer det nesten motsatt, med høye boligskatter i relativt fattige kommuner, ofte i grisgrendte strøk. Boliger som har hatt liten glede av de senere års rentenedgang. Ingen skatter har vi i Asker og Bærum hvor renteeffekten, og den alene, har skapt millionformuer. Skattefrie millionformuer.
En overgang til en nasjonal skatt på bolig bør imidlertid trolig ledsages av nettoskatteletter. Tar man inn netto 10 mrd kroner mer på boligskatter, bør man gi ut 10-15 mrd kroner i lettelser i skatter, bompengesatser og avgifter.
En omlegging av skattesystemet vil jo trolig dempe boligprisene og ha den bi-effekt at folk blir mer forsiktig i sitt forbruk og sine investeringer. Der hvor boligpriser måtte rammes vil boligeierne føle seg fattigere. Skal en legge om skattesystemet, med økt skattelegging av boliger er det viktig at nettopp dette kommuniseres:
Det at vi får et nytt skattesystem for boliger, tilpasset vår lavrenteæra, som gir netto skattelettelser til befolkningen, og et mer rettferdig system som resultat.