Sommerbloggene 2019; refleksjoner over hvor det bærer

Kapittel 1: Konfliktenes høst

Deng Xiao Ping oppsummerte reformprosessen i Kina på begynnelsen av 1990-tallet med at Kina måtte føle seg frem på stenene under vannet, der stormakten vandret i strie elver.

Lett å tro at han hadde vestens kapitalistiske demokratier, og Russlands kaos, som tiltenkte elvebredder man måtte unngå. Dette var Dengs måte å mane til forsiktighet i reformprosessen, og en erkjennelse av at han ikke selv visste hvor det bar.

Jeremy Powell sa noe liknende ved sin pressekonferanse i forrige uke:

‘The thing is, there isn’t a lot of experience in responding to global trade tensions. So it is something we haven’t faced before and that we are learning by doing.

Med andre ord, visste hverken kineserne (ved Deng på 90-tallet, og trolig Xi Jinping i dag), eller amerikanerne nå i sommer, hva fremtiden vil måtte bringe.

Markedene forsøker å prise inn et veid gjennomsnitt av fremtidige scenarier, men gitt at styresmaktene er så usikre på hva fremtiden kan tilby, er valuta-, aksje- og rentemarkeder naturlig nok ganske så volatile nå om dagen.

Derfor kommer en serie blogger, inspirert over hva jeg sett, lest og lært i løpet ferieukene. Vel tilbake fra italienske herligheter, og dype bekymringer for hva dette fantastiske landet i Sør-Europa har i vente, drømmer jeg om å skrive en serie blogger som setter nåtidens tidsånd, samfunnsutviklingen og markedspriser i det rette perspektiv.

Mitt utgangspunkt er en historisk analogi, mellomkrigsårene. En tid med stor internasjonal uro, enorme teknologiske fremganger, og uvisshet om hvor endestasjonen for fremtiden blir. En tid hvor internasjonalisering, måtte gi tapt for nasjonalistiske krefter.

Totalitære regimer vant frem, delvis fordi de kunne tilby arbeidsfolk løfter om en bedre økonomisk fremtid, enn det velmenende sosialdemokrater maktet. Ikke at de unnlot å prøve.

De demokratisk valgte myndigheter gjorde mye godt, men det var bare ikke tilstrekkelig.

Ikke sterk nok lut, med deres ekspansive penge- og finanspolitikk, gitt at teknologier som biler, fly, radio, og traktorer endevendte gamle industrier. Internasjonal uro hindret investeringslysten, og handelsbarrierer ødela for landbrukets avsetningsmuligheter.

Datidens stormakter var preget av krise.

Nye fremvoksende økonomier slo ut britiske industriarbeidsplasser.

En prosess som akselererte med britenes famøse revaluering av det britiske pund i 1926.

Motkonjunkturpolitikken til Franklin D. Roosevelt fikk på sin side en brå slutt i 1936, da presidenten ble redd for statsgjeldens utvikling. Med en ny økonomisk nedgangstid i USA, året etter, som resultat.

Den gang, som nå, ville internasjonalister ha mest mulig åpen handel og internasjonalt brorskap, men de var på vikende front for nasjonalistiske krefter.

Hovedaktørene denne gang er USA og Kina, men vi ser økonomisk irrasjonell nasjonalisme i mange andre land også nå for tiden. Sist ute er Japan og Sør-Korea som har lansert en handelskrig som vanskelig lar seg løse, da den har røtter i konflikter mellom landene hundre år tilbake i tid.

Men som sagt er og blir hovedaktørene USA og Kina. I de følgende blogger vil jeg se på disse to lands handelspolitikk som resultat av skiftende styrke internt i deres myndigheter. Konflikter internt mellom de som vil ha konfrontasjon med andre land, og de som vil samarbeide internasjonalt.

Handelspolitikken av i dag preges av det i begge leire er det nå haukene, med sine ønsker om konfrontasjon, som har overtaket. Dette kan fort snu.

Senere kommer det blogger om Europa som jo lenge har slitt med å skape selvstendige vekstimpulser av betydning. Også når det gjelder BREXIT har hardhausser på begge sider styrket sine aksjer i den senere tid.

En mer teoretisk blogg, hvor jeg oppdaterer Lawrence Summers idé fra 2015 om at Europa vil trengekraftig negative realrenter, håper jeg også å få til.

Til slutt kommer en bit om Norge. Ingen grunn til å lure på hvor jeg står her. Før eller siden, og det kan drøye noen år, blir vi som våre naboland – med negative renter og frykt for fremtiden. Det er aldri for tidlig å begynne å planlegge for negative renter i gamlelandet.

Også her hjemme kjemper hardhaussene i vår sentralbank for sin nasjonale virkelighetsforståelse. På den internasjonale scene, hvor sentralbanker pønsker på å stadig mer oppfinnsomme metoder for å stimulere økonomiene (helikopterslipp med sedler kan ikke være langt unna i Europa) fremstår Norges Bank mer og mer alene.

Norge kjemper for sitt særegne inflasjonsmål i håp om at vi unngår den samme japanske skjebne som våre naboland. Vi klarer nok å kjempe noen år til, men før eller siden blir vi som de andre.

Årets rentehevinger er bare en omvei til det forjettede, eller fordømte, land med evigvarende negative renter.

I et landskap med negative renter overalt hvor en ser, og så langt øye kan rekke, har Sentralbanksjef Øystein Olsen blitt vår egen samuraikjempe, der han slåss for et stadig høyere rentenivå her hjemme, i en tid hvor både den amerikanske, og den europeiske, sentralbank står foran nye omfattende pengepolitiske lettelser.