For mange år siden var det en bekjent av meg som hadde tjent opp 10 millioner kroner i løpet av unge meglerår. Det var mye penger på 1980-tallet, (joda fortsatt en del). Han pensjonerte seg i ung alder og satset på at pengene ville rekke hele livet. Rentene var jo skyhøye. Men etter noen år falt rentene, og dermed hans inntekter, tilbake. Siste jeg hørte, bodde han i rekkehus, hadde kone og to unger – med en fast 9-4 jobb. Renteinntektene strakk ikke til, og godt var det!
Høy sparing og sterk finansavkastning har gitt Norge et svulmende oljefond. Verdens største SWF (Sovereign Wealth Fund) hvor vi tar ut ca 240 milliarder kroner hvert eneste år.
‘Tapping av fond’ er vår største næring og inntektskilde. Større enn oljeindustrien.
Men nå er altså rentene, og dermed renteinntektene, på vikende front, med motsvarende 16 000 milliarder dollar av verdens obligasjonsmarkedet med negativ rente. Det meste av Europas, og Nord-Amerikas marked for kredittverdige obligasjoner har lavere rente enn løpende inflasjon. Ingenting å ta av med andre ord, hvis målet er å ta vare på realverdien av vårt oljefond; statens utenlandsformue.
Hvor alvorlig er dette?
Ditt svar vil avhenge av hvor lenge du tror de negative rentene vil vare. Regimet med negative renter er av ny dato, og ingen vet hvor lenge det vil vare. De som sier at rentene skyldes midlertidige forhold som Brexit, handelskonflikt USA – Kina m.m. vil trolig ha et avslappet forhold til at rentene er negative. Slapp av – renten kommer tilbake til mer normale nivåer om ikke så lenge.
Undertegnede tilhører den voksende gruppe av økonomer som tror de negative rentene er tilnærmet evigvarende. Og tror du de forblir negative, er den norske stat i samme situasjon som aksjemegleren fra fordums tider.
Norge må kutte pengebruken, og styrke vekstkraften i norsk økonomi på annen måte, hvis vi ikke skal tære på finansformue.
Faktum er at det er få land som rammes like hardt som Norge av den nye æra. Nasjonens inntekter vil falle betydelig hvis rentenivået forblir negativt i våre naboland til evig tid. Oljefondet kaster ikke så mye av seg lenger.
Realrentene i de europeiske, amerikanske og japanske markedene for sikre statspapirer ligger på minus 1-3 pst. De er ikke positive, slik Stortinget forutsatte da handlingsregelen ble innført. De blir neppe positive de neste 20-30 år.
Alle tyske statsobligasjoner er nå negative. Tyskland kan låne betydelige beløp på 30 år, med negativ rente. Lån den tyske stat i så fall får betalt for å ta opp. Men til tross for at det er dårlige tider i tysk økonomi og skrantende infrastruktur, vil tyske politikere flest helst ha overskudd på statsbudsjettet.
Og Tyskland er ikke alene. Uten nevneverdig vekst, inflasjon eller lånebehov tror markedene nå at rentene i mange europeiske land blir like negative som i Japan – og det i flere ti-år fremover.
Norge må da som andre rentenister bare akseptere at avkastningen på de to til tre tusen milliarder kroner vi har i gjeldspapirer svinner hen. Skal vi sette tæring etter næring, bør følgelig bruken av oljepenger kuttes, noe jeg tok opp som tema i et intervju med nettavisen e24 under Arendalsuka.
Kanskje drømmen om å leve som lykkelig rentenist med et oljefond man kunne tappe etter behov, nærmest som en gigantisk øl-tønne, bare var en urealistisk drøm?
Jeg har mange ganger skrevet om den ustabile situasjonen i verdensøkonomien hvor noen få land gjør som Norge og bygger opp gigantiske finansielle fordringer, mens store folkeslag jobber som gjeldsslaver for oss.
Kanskje evigvarende negative renter er løsningen på fattigfolks utfordringer?
Uansett, jeg er ganske sikker på at Norge er på vei mot resesjon. Vår viktigste næringsvei, renteinntekter og annen avkastning på finansielle papirer, svinner hen.
Det i en situasjon hvor oljeinvesteringene topper ut.
Det i en situasjon hvor vi bygger altfor mange boliger, dobbelt så mange boliger i forhold til folketallet som USA gjør.
Derfor må Norge stramme inn på statsbudsjettet i en situasjon hvor boligbygging og oljeinvesteringer faller, med store rentekutt i Norges Bank som resultat. Vi må tilbake til arbeide, feriere hjemme hos kona og ungene, og jobbe 9-4.
Renteinntektene strakk ikke til, og godt var det!