USA og Kina har lenge vært på kollisjonskurs i handelspolitikken kanskje uten at landene har satt seg det som mål, den gang kursene ble staket ut.
Kina var i en rivende økonomisk utvikling frem til 2002, da Kina ble fullverdig medlem i WTO, verdens handelsorganisasjon. Den økonomiske fremgangen fortsatte, men var i økende grad eksportrettet. Dette var år da håp om politisk liberalisering blomstret side om side med økonomien.
Børskursene skjøt fart til nivåer som var det dobbelte av hva vi har i dag.
Det svært så vellykkete OL i Beijing i 2006 var en milepæl i internasjonalisering av Kina. I oppløpet til Den Store Finanskrisen i 2008 nådde handelsoverskuddet uante høyder, motsvarende 10 pst av BNP. Men noe gikk galt i årene etter finanskrisen. Selv om nåværende statsminister Li Keqiang i 2010 var medforfatter til studier som argumenterte for mer liberalisering, privatisering av statlige virksomheter, samt modernisering av bankvesenet, var det en motrevolusjon på gang.
I kjølvannet av den store finanskrise i 2008, som også rammet kinesisk næringsliv hardt, måtte myndighetene ty til kommuner, statsbanker og statsbedrifter for å holde veksten oppe. 1500 akademikere gjorde i 2011 opprør mot vestlige verdier og slo ring om det kommunistiske system, med et felles opprop som ble publisert over hele Kina i ulike media. Vestlige verdier som ikke bare ble sett på som farlige, men også som rot til korrupsjonsproblemene som gjennomsyrer mye av det kinesiske samfunn.
Kinas tilbakevending til sentralstyrt nasjonalisme har satt sinne i ko i andre land. Trump har mange gode poeng i handelskrigen, stjeling av patenter, utstrakt spionasje, dumping av varer på internasjonal markeder til under kostpris. Men uansett om intet av dette hadde skjedd, ville handelsunderskuddet til amerikanerne est ut. Amerikanerne kjøper rett og slett mere varer og tjenester enn landet klarer å produsere. Og mye av det får de gunstigst mulig pris fra nettopp Kina. Det å tvinge produksjonen ut av Kina, til andre land, blir naturlig nok dyrere.
Med andre ord, jo mer USA tvinger bedrifter til å flytte fra Kina desto mer øker importkostnader til Wal Mart og Amazon.
En handelskrig vil ikke være ødeleggende for noen av disse land, da ingen av dem er eksportdrevne økonomier, men hvis handelskrigen bidrar til utbredt pessimisme privat sektor, i et av landene (eller begge) ja da er vi i sannhet ille ute. Dessverre er konjunkturene innenlands i begge land svakere enn de var. Kina har en lånefinansiert investeringsbølge som nå er i ferd med å legge seg.
I USA er finanspolitikken nok en gang nøytral, etter å ha gitt store stimuli de siste par år. I begge land er det håpet om store lettelser i pengepolitikken som forhåpentligvis skal kunne stabilisere den økonomiske veksten begge steder.
Den grunnleggende utfordringen er imidlertid ikke renten, det er usikkerheten som rår i internasjonal økonomi. En usikkerhet som demper investeringslysten i privat sektor.
Derfor er det maktpåliggende for Kina og USA å bli enig om en måte å leve sammen på. Å bli enige om å være uenige, men likevel la det meste av samhandelen fungere som normalt.
I tiden fremover vil nok amerikanske meningsmålinger viktige. Jo mer upopulær handelskrigen blir, desto større sannsynlighet er det for at amerikanerne gir etter.
På kinesisk side er det vanskeligere å vite hva som skal gjøre Xi Jinping mer medgjørlig. Det kan uansett ikke være noe som får han til å miste respekt og anseelse. I det minste får vi håpe på at det kommer flere skadelige utspill fra kamphanene.
Mange frykter at kineserne vil dumpe sine enorme beholdninger av amerikanske statsobligasjoner. Men et slikt slag mot USA vil ramme også kinesiske bedrifter som selger varer til USA. Dessuten er det ikke så lett å selge dollar i slike mengder. Tar de pengene hjem vil de bare drive sin egen Yuan-kurs til himmels.
Like det eller ikke: De er verdens to største økonomier, den største kreditor (USA) og en av de største debitorer (Kina), som er låst i et nesten symbiotisk forhold. De kan vanskelig skade motparten uten å ramme seg selv. Et poeng som gir grunnlag for optimisme i tiden fremover.