Kapittel 3: USAs Kina-politikk i et lengre tidsperspektiv

Pax-America har gitt fred i Europa de siste 75 år. Men det er en annen verdensdel med kranglevorne nasjonalstater, som fikk glede av amerikanernes hegemoni: Nord-Øst Asia.

Amerikanernes inntog i regionen kom igjennom deres delstat i Hawaii og deres koloni; Filippinene. Utviklingen ble imidlertid radikalt annerledes etter andre verdenskrig, da USA i praksis ble den dominerende stormakt i hele Stillehavsområdet.

Strategiske allianser med Australia, Sør-Korea og Japan, samt den amerikanske marines gigantiske base på Okinawa, baser på Guam og andre øyer, ga amerikanerne en dominerende militær stilling i Stillehavet.

I senere år har naturlig nok Kina satt seg mot å bare være en annenrangs stillehavsnasjon. En stilling som var mer tilpasset Kinas ‘århundre med ydmykelser’, enn verden av i dag, hvor Kina er verdens viktigste vekstmotor, og på noen mål verdens største økonomi.

Kina har mange venner i vesten, også i USA, men det er vanskelig å hjelpe en så stor økonomi, med mektige militære styrker, når landet styres av diktatorer som blir stadig mer aggressive i sin fremferd. Mer om det i en senere blogg.

I sum blir den vestlige utfordring (også amerikanernes) å hjelpe den jevne kineser til et bedre liv, uten å styrke leninistene i Beijing og kinesisk militær aggresjon.

I USA har det alltid vært to leire som kjemper om presidentens gunst. En leir er drevet av næringslivet, som ønsker mest mulig handel, investeringer og fortjeneste i og med Kina. Den andre har sitt utspring i Pentagon. Her har det alltid vært en sterk frykt for spionasje, og kinesernes militære oppbygging. Haukene var inntil nylig i hovedsak folk fra etterretnings- og militære miljøer.

Under Obama hadde den første fraksjon, de som ville ha mest ,mulig samhandel, i førersetet. Til stor frustrasjon ikke bare i Pentagon, men i de deler av den amerikanske arbeiderbevegelsen som tapte stort på at arbeidsplasser ble konkurranseutsatt, og tidvis flyttet til Kina.

Det nye med Trump er at Kina-haukene har fått overtaket, til glede for deler av amerikansk arbeiderbevegelse.

Jeg må innrømme at jeg ikke klarer å gjøre en selvstendig vurdering av hvilken trussel Huawei og Kinas stjeling av teknologiske hemmeligheter fra vestlige selskaper utgjør. Men jeg registrerer at det som var normal praksis med teknologiske overføringer fra USA til Kina, under Trump er blitt demonisert som en trussel mot amerikansk velstand, frihet og verdensfreden.

Retorikken likner litt på den amerikanerne brukte mot Sovjet Unionen og Japan ved tidligere konflikter. Lederen av den amerikanske handelsdelegasjonen til Beijing, Robert Lighthizer, hadde samme lederrolle under handelskonflikten med Japan på midten av 1980-tallet. En konflikt som endte med Plaza-avtalen som japanere fleste anser å være starten på Japans evigvarende stagnasjon.

Det er derfor naturlig at kineserne stritter imot de amerikanske krav. Livredde er de for å bli et nytt Japan.

Men som sagt Kina er bare en del av historien. Også Japan styres i dag av et stadig mer nasjonalistisk regjering. En regjering som helt unødig har iverksatt en handelskrig mot sitt naboland Sør-Korea. Taiwan følger nervøst med på utviklingen da mange militante kinesere ønsker en invasjon av øya ASAP, slik at Kina nok en gang blir et forent rike.

Handelskrigen, eller rivaliseringen mellom USA og Kina, er bare en del av et mye større kompleks. I Kina kan så mye gå galt. Det er et tankekors at verdensøkonomien er så avhengig av den økonomiske helse til et land med et Lenin-inspirert diktatur, som legger seg ut med handelskrig med USA, som fører en aggressiv utenrikspolitikk mot sine naboland, og som undertrykker innenlandske minoriteter, samt fører en aggressiv politikk mot befolkningene i Hong Kong og Taiwan.

Det jeg mister nattesøvnen av er faren for at det kinesiske kommunistparti en vakker dag kollapser. ‘Regime change’. Det er også frykten for et slikt scenario som styrer mye av tenkingen til de kinesiske lederne. I 2021 tangerer kineserne tross alt Sovjetunionens verdensrekord for lengst levende kommuniststyre.

Intet varer evig. Det vet Xi Jinping utmerket godt.  

Mer om alt kinesisk i morgen.