Kapittel 2: Mellomkrigsårenes malstrøm

Som barn var jeg ivrig student av 2. verdenskrig; av tanks, fly, slagmarker og det storpolitiske spill mellom Aksemaktene og (den etterhvert) USA-ledete allianse av frie nasjoner.

Men som alltid med vår tids historie har kriger dype røtter, og i voksen alder er jeg blitt mer glad i bøker om ulike lands utvikling gjennom mellomkrigsårene. Årene som ledet frem til den ultimate katastrofe.

Mellomkrigsårene var i sannhet en periode som startet med et sterkt ønske om internasjonal samarbeid i de fleste land som var innblandet i 1. verdenskrig. Men som endte med en ny, enda mer alvorlig, konflikt enn det Europa noensinne før hadde opplevd.

Historikeren Adam Tooze skrev for noen år siden en fantastisk bok (The Deluge), som prøvde å fange den internasjonale dimensjonen av disse år. Beretninger om ulike lands ferd fra håp om globalt samarbeid til å bli virvlet inn i ulike former for nasjonalistiske destruktive handlingsmønstre.

En malstrøm, sterk som Moskenesstraumen, som dro de fleste land med seg. Når først et land fikk fanatisk ledelse, styrket det totalitære krefter andre steder.

Kunne 2. verdenskrig vært unngått hvis demokratiet hadde seiret, og det internasjonale samarbeid hadde vært sterkt nok?

Vel, det får vi aldri svaret på.

Det fører for langt å dra inn alle disse land, men hver og en hadde en ganske så unik historie som dessverre trakk mot konfrontasjon og krig som dets ultimate løsning.

Nok en gang: Boka The Deluge, anbefales på det varmeste.

En mer anekdotisk, men derfor mer underholdende bok, The Dark Valley, Piers Brendon, kan med fordel leses i samme slengen.

Dagens utvikling er ganske så ulik fra 1930-tallet på så mange måter. I perspektivet nasjonalisme/internasjonalisme har vi den fordel i dag at internasjonale organisasjoner aldri var sterkere enn før vår tids nasjonalistiske bølger skyllet inn over de fleste store land ved inngangen til dette årtusen.

Men nå har nasjonalister vokst frem i mange land, og viktigst for verdensøkonomien, i Kina og USA. Mye skrives i avisene om detaljene i de løpende forhandlingene disse land i mellom, men hvis Donald J. Trump og Xi Jinping ikke ønsker å la seg binde av multinasjonale avtaler, har verdensøkonomien et grunnleggende problem.

Nasjonalismen sprer seg nå i så ulike land som:

Russland (nye atomvåpen),

Korea og Japan (omkampen på gamle symbolsaker),

Storbritannia (Brexit)

Brasils (nedprioritering av Amazonas)

Tyrkia (ved den sterke mann Erdogan).

Taperen er oss alle, både i form av redusert internasjonale handel, økt fare for militær konflikt, og selvfølgelig en svekket kamp for å redde klimaet fra katastrofal oppvarming.

Kanskje er det å søke likhetstrekk mellom disse bevegelsene i ulike land søkt, men det er påfallende at de kommer opp om lag på samme tid.

Unntaket er faktisk internt i Euro-landene hvor del sjeldent har vært så stor harmoni som det er i dag. I Kanada og i Norden rår også fremdeles tradisjonelle sosialdemokratiske idealer, selv om også vi har fått våre protestbevegelser.

Hvis vi forfølger hypotesen om at det faktisk er en internasjonal nasjonalistbevegelse under oppseiling, hva kan det skyldes?

Ikke vet jeg, men det kan være en kulturell oppvåkning. I USA og Storbritannia er stammetilhørigheten svekket med høy innvandring og redusert status for de innfødte.

Økonomer vil hevde at det er økte inntektsforskjeller og vanskeligere levekår for sosialdemokratiets kjernetropper som gir oss grobunn for ny nasjonalisme.

Bøker som White Trash (N. Isenberg) Hillbilly Elegy (J.D. Vance), er på et slikt spor for USAs del.

I Frankrike har vi Kapital i det 21. århundre (T. Picketty) og Twilight of the Elites (C. Guilluy).

Hva kan gjøres? Vel, for en makroøkonom er skattelette, rentekutt og økt økonomisk vekst den foreskrevne medisin. Men det spørs om det er nok.

Kanskje vi bare må ta tiden til hjelp? Dagens populisme er jo ikke noe ungdomsopprør, men heller en protestbevegelse fra aldrende arbeidere og friske pensjonister. Stemmetallene og protestmarsjene for Trump, Brexit, Frankrikes gule trøyer, og for det norske bompengepartiet, er jo drevet av godt voksne aldersgrupper.

Vi får bare håpe at det som er igjen av internasjonalt samarbeid er sterkt nok til å bringe verden, fredfull og rik, videre til neste generasjon.