Økonomier som er avhengige av gjeldsvekst

by | 20. July 2019 | Kreditter, Renter og valuta

Juli i år er på mange måter vendepunktet for makroøkonomiske lærdommer om rentesetting.

Ikke lenger kan vi ty til makromodeller hvor den normale rente følger nominell BNP-utvikling. Den amerikanske sentralbanken skal på månedens siste dag senke rentene til tross for at økonomien er ved full sysselsetting, med nær normal inflasjon, og bare moderat gjeldsoppbygging. Kuttet blir bare den første i rekken, skal en tro markedene.

Min generasjon av makroøkonomer klør seg i hodet. Burde ikke rentene heller økes når vi er nær full sysselsetting? I både Japan, USA og Tyskland er det i dag om lag like mange ledige jobber som det er ledige hender.

Overalt lettes det likevel på pengepolitikken. Skal en tro de gamle modeller er det å kutte rentene nå galskap. Men de er åpenbart gått ut på dato.

Det enkleste tankeskjema for rentesetting er å ta utgangspunkt i at landets samlede verdiskaping også gir dets samlede inntekter. Vi lever av hva i skaper om du vil. Men ikke alt vi tjener går til forbruk og fysiske investeringer. Noe settes til side på bankkontoer, i bankbokser og under madrassen.

Konjunktursvingninger i økonomien henger som oftest sammen med endringer i denne iver etter å sette ‘noe til side for en regnværsdag’. Henger samme med sparetilbøyligheten. Men bare alle sparemidler tas i bruk, og ikke havner under madrassen, i bankbokser eller gamle Norgesglass, er det ikke noe stort problem for samlet etterspørsel at spareiveren svinger. Det er jo bare å innrette pengepolitiske og skattetrykket slik at det til enhver tid er nok kjøpekraft til å gi befolkningen muligheter til å kjøpe tilstrekkelige mengder med varer og tjenester til at økonomien alltid er ved full sysselsetting.

Sett fra myndighetenes side blir det å holde full sysselsetting like enkelt som å holde bilfarten ved langturer til en gitt cruisecontrol.

Går det for sakte, med økt spareiver og ditto dårligere tider i kjøpesentrene, er det bare å kutte rentene og gi litt skatteletter. Vipps, er vi tilbake ved full sysselsetting igjen.

Motsatt er det hvis folk bruker for mye, da bør rentene økes og skatteskruen skrus til enda litt hardere slik at vi unngår køer, flaskehalser og uønsket inflasjon.

Og det er jo her vi burde være nå. Skulle en fulgt gamle kokebøker i makrokjøkkenet burde vi diskutert hvordan renta settes opp, ikke ned.

Så hva er det nye element som påvirker rentesettingen så sterkt?

Det nye er selvfølgelig at økonomiene ble avhengige av at folk levde over evne og at bedriftene drev med usunne tilbakekjøp av aksjer. Det er slik økonomiene av vår tid holdes normale. Ved sterk medisinering.

Bare tenk. I Europa er BNP-veksten om lag ett prosentpoeng pro anno, det med store underskudd i offentlige sektor, høye eiendomspriser og aksjeverdier. Alt basert på negative renter i sentralbanken.

Ja, arbeidsledigheten er lav, men det kun takket være at alle har for mye gjeld, med vedvarende kredittvekst.

Rentene må i fremtiden ikke tilpasses slik at vi går tilbake til noe normalnivå. Et rentenivå gitt av vekst og inflasjon, men heller til et nivå tilpasset den gjeldsvekst vi alle er blitt så avhengige av. Slik har det egentlig vært siden før finanskrisen.

Noen vi si siden boligbobla sprakk i USA i 2006. Finanskrisen et par år senere skyldes, ifølge dette tankeskjemaet, bare det at sentralbankene ikke forsto vår nye tid, men holdt rentene unødig høyt. Holdt renta slik lærebøkene forteller at man burde gjøre av hensyn til vekst og inflasjon. De så ikke gjeldsavhengigheten som allerede da var utbredt.

Når den amerikanske sentralbanken kutter i sommer, er det imidlertid åpenbart for alle at det har ingenting med den løpende økonomiske utvikling å gjøre. Det er av hensyn til at rentedopet skal flomme i fornuftige flommer. Ikke for mye, men heller ikke for lite.

Hvordan blir renteutviklingen fremover da?

Nei, har jeg rett, må rentene fortsette å tilpasses folks låneiver. En låneiver som trolig vil falle, jo mer forgjeldede vestens aldrende befolkninger blir.

Langtidssyke pasienter har en lei tendens til å bli resistente mot medisiner. Stadig sterkere doseringer kreves.

Om noen år er nok USA også nede på japanske rentenivåer. En skal ikke utelukke at tyske eller til og med sveitsiske nivåer tvinger seg frem – før eller senere – fjern og nær – og muligens også her hjemme.

Kategorier

Siste innlegg