Uff, jeg burde skamme meg. Kanskje over et og annet jeg gjort opp i gjennom årene, men definitivt over at jeg svir av så mye CO2, der jeg reiser land og strand rundt med mine makroforedrag, på ferieturer og helt unødvendige pustepauser fra en travel hverdag.
Uansett, flyskam er den nye snakkis i samfunnsdebatten. Med dagens ungdomsopprør og varsko fra forskere om en kommende miljømessig katastrofe er det ikke til å undres over at flyskam har kommet på moten.
Saken er den at flytrafikken er en betydelig kilde til CO2 utslipp. Mye av flytrafikken er dessuten ganske så unødvendig. Noe vi gjør for å ha hyggelige ferier verden rundt. Og nordmenn blir stadig mer glad i langdistanseturer.
Vi ødelegger ikke kloden for moroskyld, men vår moro har en stor del av skylda for at kloden kommer til å bli ødelagt. Ganske så sikkert.
Ikke så rart derfor at idealister ønsker seg kvoteordninger for nordmenns flybruk. Kvoter som er så små at flytrafikken ut av Norge, og dermed våre CO2-utslipp kan falle markert.
Lærebøkene i økonomi forteller oss imidlertid at det er bedre å avgiftsbelegge det du vil ha mindre av, og heller subsidiere det du vil ha mer av, enn å ty til kvoter og forbud. Provenyoverskuddet som avgifter gir kan brukes til å hjelpe de fattige, hvis det er inntektsfordelingen man er redd for.
Mange vil hevde at nordmenn har et naturlig behov for å reise mer enn andre folkeslag, for å få til en vellykket ferie. Men det er også unektelig slik at det norske kostnadsnivået er en medvirkende faktor. Skatter og avgifter på mat og drikke, hoteller, uteliv og restauranter får folk til å flykte landet. Tax-Free ordningen er også en måte å subsidiere flytrafikken ut av Norge på.
Derfor er det all grunn til å både skattlegge flyreising hardere, øke bompengesatsene ved våre grenseoverganger, og fjerne Tax-Free ordningen. Provenyet kan brukes til å redusere kostnadsnivået ved å reise, spise og kose seg innenlands.
Flyskam-debatten kan også påvirke by- og regionpolitikken. Det som er på moten i vår tid er å bygge høyt og trangt rundt trafikale knutepunkt. Små mørke og dyre leiligheter som folk nærmest må flykte fra hvis de skal oppleve natur og frisk luft. En boligpolitikk som fremmer utenlandsreiser.
Langt bedre ville det være å oppmuntre til å ta hele Norge i bruk. Klarer vi å dempe eller snu sentraliseringen av befolkningen til en håndfull større byer er det dessuten mange milliarder å spare på infrastruktur og kø-kostnader.
Når jeg reiser rundt i Norge er det ikke spesielt dårlige veier jeg ferdes på. Faren for skred plager meg heller ikke. Men det er ofte ganske lite å gjøre når du ankommer et lokalsamfunn en kveld midt i uka. Kanskje vi kunne ta noe av inntektene fra økte miljøavgifter til å stimulere kultur og uteliv i Norges mange små regionbyer?
Flyskam er kanskje bare et moteord, men det setter samtidig fingeren på et ømt punkt. Det moderne Norge tilbyr Ola, Kari og Muhammed en levemåte med et usedvanlig stort innslag av flyreiser. Det å ta en flytur utenlands er nærmest blitt en løsning på ethvert fritidsproblem befolkningen måtte ha. Å stimulere til mer hjemmesitting er ikke populært, men du verden for et flott klima-tiltak det ville være.