Jeg sitter ofte på jobb og ser på boligannonser. Slapper av med en kaffekopp mellom slagene i arbeidstiden, og lar øynene hvile på vakre bilder av boliger spredt utover det ganske land. Boliger som gjerne ville kostet det mangedobbelte, hvis de lå midt i en av våre større byer. Det tredobbelte hvis de var innenfor Oslos ytterste bompengering.
I 1. kvartal i år falt befolkningen i over norske 200 kommuner. Kommuner som også gradvis forgubbes. Kommuner med flotte boliger og naturperler.
Noen vil si at sentraliseringen er uunngåelig. Du vet, først blir det for få kunder til bank, forsikring og brannkasser takket være digitalisering.
Deretter er det på tide å se på effektiviseringen av post, lensmann og skoletjenester. Jo bedre veier som bygges, desto lengre reiseavstand tåler kommunens innbyggere til offentlige og private tjenester. Til slutt ryker selvfølgelig den lokale barneskole. Skjebnen? I realiteten er dette politiske valg.
Vi har i dag ingen effektiv distriktspolitikk, men heller en kontrollert sentraliseringspolitikk hvor vi lar den ene nedleggelsen av offentlig virksomhet avløses av den neste. Ingen partier tar storslegga frem for å berge distriktene, selv om det rent teknisk lar seg gjøre.
Ja, digitalisering fremmer sentralisering, men ikke nødvendigvis til de store byer. Tvert imot gir bredbånd og digitalisering bedrifter og myndigheter store muligheter til å sende arbeidsplasser hvor som helst i Norge.
Jeg tar ofte til ordet for å sende regjeringskvartal og Storting ut av Oslos bykjerne. Litt merkelig at ikke flere populister i distriktene støtter forslaget.
Mye penger er det å spare på å ta landet i bruk. Tusenvis av arbeidsplasser som er unødvendige dyre kunne flyttes, da både lokaler og lønninger er langt lavere utenfor bykjernen i Oslo enn innenfor. Transportkostnader likeså. Settes et nytt parlament og regjeringskvartal nær et eksisterende trafikalt knutepunkt utenfor Oslo, kan også milliarder av kroner i samferdselsinvesteringer droppes fordi trafikkårene inn til sentrum ikke må utvides.
I disse dager skal NRK velge nytt hovedkontor. Det er gode grunner til at kringkastingen bør ha topp moderne lokaler med god logistikk. Ingen gode argumenter for at det må ligge nær Majorstua. Hvorfor ikke plassere NRK på Lillestrøm?
Med en slik utflytting må imidlertid bygdene akseptere en viss grad av urbanisering. Sykehus, høyskoler og statsetater må plasseres inn i regionale byer, ikke på et jorde midt mellom to likeverdige småbyer. Man må satse på den ene på bekostning av den andre. Bygge midt i regionsentre, slik at den nye offentlige arbeidsplass blåser liv i Hovedgata; dets butikker, kafèer, restauranter og hoteller.
Det er ikke til å unngå at noen kommuner vil dø ut. Det har for eksempel lenge vært en systematisk flukt fra Øst-Finnmark til Alta-området og Tromsø. Likeledes er det noe steder som rett og slett taper i konkurransen mot sin nabobygd i kampen om bebyggelse og arbeidsplasser.
Det å holde folketallet på fylkesbasis i moderat vekst over hele Norge er imidlertid et realistisk mål. I verste fall får en ty til botilskudd, hvor staten betaler folk for å flytte til vekstsvake fylker. Gir en 100 000 kroner i årlig bostøtte per Finnmarking blir bruttotillegget snaue 8 mrd kroner i året. Mye av dette får en tilbake via moms og reduserte utbetalinger via NAV.
I høstens valgkamp får vi mange hjertegode taler, med lovord om hvor fint det er bo på landet. Mye prat, men lite penger som kan gå rett i lomma på folk i distriktene. Nær sagt alle på Stortinget aksepterer den kontrollerte sentraliseringens politikk. Uenigheten dreier seg kun om tempo.
Selv er jeg så heldig å bo i Bærum, som har enorm glede av statlige satsinger i hovedstadsområdet. En kommune med stor velstand og boligprisvekst, men ingen boligskatt. I juni i år sto Viken, pluss Oslo, for over halvparten av verdien til samlet boligomsetning i Norge.
Et uttrykk for at sentraliseringen også skaper enorme formuesverdier for de av oss som er så heldige å bo der det offentlige satser tungt. Skattefrie formuer.
Den nye Fornebu-banen, som kommer takket være rause statlige bidrag, vil gi nye hopp i verdiene til nærliggende boliger. Andre kommuner, som er ofre for kontrollerte sentraliseringens politikk, sliter med høye boligskatter og avfolkning.
Nå kunne vi motvirket effektene av den kontrollerte sentraliseringen ved å åpne slusene for folk fra andre land som kunne tenke seg å både, jobbe og skape noe i distriktene. Utlendinger som kommer fra land som fremdeles holder håndverkertradisjoner i hevd. Våre nye landsmenn kan godt være flyktninger, men kan like gjerne komme av andre grunner. Det spiller ingen rolle hvorfor de kommer, bare de bosetter seg i distriktene. De vakre boligene i distriktene ser ikke ut til å få noen lys fremtid.
Men vakre å se på det er de, der de ligger usolgte på Finn.no. Ligger i dvale i påvente av en ny vår. I påvente av en ny kraftfull distrikts- og befolkningspolitikk.