Olsens talk with god

Valgkampstrategen James Carvilles fleip* fra begynnelsen av 1990-tallet om at han i sitt neste liv ønsket å bli reinkarnert som obligasjonsmarkedet, er relevant også i dag. Men på en merkelig, annerledes måte enn den gang. Bli det guddommelige obligasjonsmarkedet. Det for å skremme vannet av alle, også i dag. Men denne gang med motsatt fortegn.

På 1990-tallet hadde vi vigilanter iblant investorer som straffet uansvarlige politikere med ubehagelig store rentepåslag. I år er det sentralbankene som presses til å gi stadig større pengepolitiske lettelser. I våre aldrende gjeldsatte økonomier, er det så sterke deflatoriske forventninger at selv negative renter ikke er nok til å få opp håpet om vedvarende inflasjon.

Jo lavere rentene kommer, desto mer sparer vi. I dag er verdens samlede beholdninger av obligasjoner med negative renter om lag 120 tusen milliarder kroner. Lange renter har kollapset, til helt ukjente dybder.

Jeg har lenge snakket om at Europa blir som Japan, men de renter vi ser i Europa er langt lavere enn dette. Euro – rentene er minus 0,4 pst, med nye kutt i vente. Det er i det hele tatt vanskelig å se at de kommer tilbake til null i vår levetid. Komatose renter har vi fått.

Selv kredittsvake EU-økonomier som Portugal, Hellas og Italia har hatt kraftig nedgang i sine statlige obligasjonsrenter. Investorer overalt er trygge på at tidene blir såpass dårlig fremover at rentene aldri kommer opp, men ikke så ille at nasjonalstater og gjeldstyngede børsnoterte selskaper går overende i stor skala.

Som nevnt i siste blogg er det tegn til at de minimerte renter sender de vestlige økonomier og dets verdipapirmarkeder inn i et slags koma. En nær evigvarende tilstand av lav vekst, overinvesteringer, usikkerhet i befolkningen og risikoaversjon i brede lag av næringslivet. I hvert fall etter at de ferdig med sine renteinduserte overinvesteringer.

Intet av dette hindrer sentralbanker å publisere sine inflasjonsrapporter. Taler om måtehold, dyd, og inflasjonsfarer forekommer fortsatt hyppig. Alle disse velskodde toppøkonomene holder fortsatt fast på sine Phillips-kurver, normale renter og prognoser hvor verden snart blir noe som ligner det vi hadde før finanskrisen. Men obligasjonsmarkedene hører ikke etter.

Sentralbankenes akademiske verk fremstår i økende grad som irrelevante intellektuelle broderier som ikke fanger opp de enorme strukturelle kreftene som truer med å endevende arbeidsfolks hverdag. Det er få som klarer å se hvordan fremtiden blir.

Den berømte boken ‘This time it’s different’, som kom i kjølvannet av finanskrisen, oppsummerte finanskriser gjennom årene med at det normale var at økonomiene ville bruke 10 år på å normalisere seg etter slike kriser som den vi hadde i 2008-09. Og ja, økonomiene er i balanse, 10 år etter.

Det er full sysselsetting, høye eiendomsverdier og sterke børser overalt i verden. Men rentene er helt annerledes enn noen kunne se for seg.

Hvor lavt kan rentene falle?

Lawrence Summers holdt i fjor en innledning for sentralbanksjefer i Sintra Portugal (spol frem til 03.21 hvis du har dårlig tid). Her malte han et scenario hvor de normale realrentene burde kunne stabiliseres på minus 2 pst. Et anslag som virker svært så realistisk i dag. Med en underliggende langsiktig inflasjon på om lag ett prosentpoeng, må pengemarkedsrentene rundt omkring i så fall stabiliseres på minus én.

Hva betyr det for Norge? Vel, der intet er har også keiseren tapt sin rett. Det ser ut som om 3 pst som fremtidig realavkastning for vårt oljefond er bare så altfor høyt hvis statlige obligasjonsrenter havner i negativt lende. Og det nominelt.

Skal Norge ta dette rentenivået innover seg er det åpenbart at handlingsregelen, som før tilsa at man kunne bruke 4 pst av fondets hovedstol, som nå tillater 3 pst i normalår, må kuttes videre.

I klartekst: Gitt at avkastningen vi lever av faller, må vi kutte forbruk og spare mer. Akkurat som millioner av andre rentenister verden rundt. Avkastningen går ned, ja da må sparingen opp.

I makro er det ikke rart at de lave rentene festner seg, og i verste fall siver videre ned. De av oss som lever av renter og ønsker å bevare langsiktige formuesverdier, må spare mer jo lavere rentene blir. Og jo mer vi sparer, desto dypere ned i negativt lende havner renta. Norge hjelper her til å trykke rentene stadig lavere.

Vi reduserte oljepengebruken fra 4 pst til 3 pst av oljefondets saldo som følge av de senere års rentefall. Vi økte vår sparing nettopp fordi rentene falt. Nå som vi har negative renter overalt er det trolig duket for en nedgang til 2 pst.

Slik bidrar vi til at spareoverskuddet globalt øker, med videre rentenedgang som resultat.

* “I used to think that if there was reincarnation, I wanted to come back as the president or the pope or as a .400 baseball hitter. But now I would like to come back as the bond market. You can intimidate everybody.”