Når reduserte renter ikke løser konjunkturproblemer

Siden inflasjonsmålet kom på moten på begynnelsen av 1990-tallet har sentralbanker i de fleste land brukt renten som regulator på farten i økonomien.

Går det en kule varmt, med mangel på fagfolk, inflasjon og sterke stigninger i eiendomsverdier, må renta settes opp tilstrekkelig til at ting roer seg. Skulle derimot det meste gå på tverke, så settes renten ned, nærmest uansett årsak til problemene i økonomien.

Å sette renten blir som å kjøre bil, hvor renta er gasspedalen.

Men nå er renta negativ i mange land. Klampen er i bånn. Likevel virker det ikke som om økonomiene i EU eller Japan får opp farten. Minner jeg om da jeg kjørte en av disse nye bilene med litt for mye elektronisk styring av kjøreopplevelsen. Plutselig sviktet systemene meg, og bilen mistet fart, uansett hvor hardt jeg tråkket på gassen.

Programvaren i verdensøkonomien som det er noe galt med er av typen Brexit, handelskriger og trusselen i de fleste næringer knyttet til nye teknologier med brå endringer i konsumadferd som en luskende fare. Bedriftsledere er forsiktige nå som det blåser nordavind fra alle kanter. 

De negative rentene er i seg selv et sykdomstegn som får mange konservative bedriftsledere til å være ekstremt forsiktige med sine investeringsplaner.

Banker kan heller ikke gjøre så mye innovativt og spennende, nå som MIFID og andre reguleringer sikrer en langt strengere regulering av bank og finans enn før. Negative renter skader også bankenes rentemargin, da mange innskuddskontoer holder en rente nær null – uansett hvor negativ renten i sentralbanken er.

Våre befolkninger er også mer bekymret enn før. Når du eldes får du redusert toleranse for usikkerhet, blir mer lei av rot, og får en økende frykt for det ukjente. Mange godt voksne har i det siste rukket å bli rentenister, med betydelige tap av inntekt, nå som rentene mange steder er negative.

Derfor er det kanskje ikke uten grunn at rentevåpenet ikke virker som det gjorde før?

Selvfølgelig understøttes alle aksje- og eiendomsverdier av de minimerte rentes politikk, men prisene på gode investeringsobjekter er allerede rekordhøye i de fleste land. En videre oppgang i disse verdier har neppe så mye å si for den økonomiske aktiviteten. Om rike mennesker blir enda litt rikere betyr ikke all verden for butikkene i ditt nærmeste kjøpesenter.

Det verden skriker etter er mer ekspansiv finanspolitikk, og nye muligheter for internasjonalt salg av varer og tjenester. Nye handelsavtaler mm.

Klimautfordringene kunne her være et flott investeringsformål. Menneskehetens felles kamp for å redde kloden krever enorme investeringer.

Enn så lenge later det imidlertid ikke til at verdens ledere klarer å stimulere økonomiene, skape internasjonal harmoni og frihandel. Ei heller komme i gang med en felles klimasatsing.

Inntil så skjer får vi klare oss med rentekutt som eneste botemiddel på verdensøkonomiens mange utfordringer.

Rentekutt som lindrer plagene, uten å løse dem, uten å gjøre verdensøkonomien frisk igjen.