Hvordan det norske boligmarked er avhengig av det kinesiske

Når folk spør meg hvorfor krona er så svak, eller hvorfor ikke markedsrentene er høyere enn de er gitt Norges Banks rop om ‘varsko her’, trekker jeg litt på skuldrene, og sier noe sånt som at ‘det er slikt som skjer’.

Den mest plausible forklaring jeg har på markedenes skepsis til norsk økonomi er utlendingers vurdering av risikobildet for Norge. Ikke beste gjetningen til de norske makroøkonomiske eksperter, som forventer vedvarende gode tider i gamlelandet.

Nei, det er risikobildet som uroer forvalterne. En særdeles syklisk sårbar økonomi har vi. En konjunkturell sårbarhet, takket være vår høye eksportandel (en tredjedel av BNP), med en av verdens sterkest forgjeldede husholdningssektorer. Selv om statens oljefond har vokst seg stort og mektig, er vi fortsatt sterkt eksponert mot en oljepris som i markedene nå ventes å falle ned mot 60 USD per fat om et par år.

Med andre ord, vi er sterke, men også unormalt sårbare for konjunkturenes uransakelige hopp, sprett og spring.

Lett å si seg enig i en slik vurdering. Det er imidlertid også mulig å brodere et mer nøyaktig scenario for hvordan norsk økonomis høykonjunktur møter sitt endelikt.

Verdensøkonomien drives i stor grad av kinesiske vekstimpulser. Av de totale 3,5 pst poeng som verdens samlede BNP antas å øke med i år, står Kina for om lag en tredjedel. Indirekte virkninger er også store. Afrika, Australia og Brasil er av de økonomier som er helt avhengige av å kunne eksportere sine råvarer til Midtens Rike. Oljeprisen er også svært så sårbar for en kraftig nedkjøling av Kina og dets underleverandører. Dermed blir alle oljeeksporterende land, inklusive Norge, helt avhengige av at kineserne holder koken.

Og skulle verdensøkonomien få problemer som følge av interne skavanker i kinesisk økonomi, er det norske boligmarked sterkt utsatt med sine forgjeldede boligeiere, sitt vanvittig høye nivå på boligbygging, og med vår dalende befolkningsvekst. Hva kan utløse nye nedgangstider i Kina? Det må være noe stort, og vanskelig kontrollerbart. En sektor som ikke kan reddes med skatteletter eller rentekutt. Med andre ord et eller annet som rammer det kinesiske boligmarked, som står for om lag en femtedel av samlet BNP.

For det er ikke utenrikshandelen mellom Kina og USA i seg selv som kommer til å utløse nye nedgangstider i Kina. Til det er utenriksøkonomiens vekstbidrag til kinesisk (og for så vidt også til amerikansk) økonomi alt for beskjeden. Men en handelskrig kan dempe investeringsvilje og øke forsiktighetssparingen i brede lag av befolkningen tilstrekkelig til at nye nedgangstider strømmer gjennom de fleste sektorer av kinesisk økonomi. Også dets boligmarked.

Et boligmarked som er i enda større ubalanse enn det norske med om lag 50 millioner tomme boliger. Da er det viktig at alle holder hodet kaldt i tider som nå. Ikke roper ‘BRANN’ i en overfylt kino.

‘- EAT BITTER’, sa den nær allmektige kinesiske president til sine landsmenn forleden. Et uttrykk som mange kinesere husker fra tiden da underernæring og hardt fysisk arbeid preget store deler av den kinesiske befolkning. Et tegn på at makthaverne i Beijing nå forbereder befolkningen på nye nedgangstider.

XI Jinpings familie måtte selv leve på sultegrensen på 1960-tallet. En tid som formet den unge kommende landsfader. Når man blir litt eldre har man lett for å gi alt som skjedde i barne- og ungdomsår et slags rosenrødt skjær. Vi får bare håpe at han ikke romantiserer tilbakeslagets prøvelser.

Kina har i dag en meget lav rente (om lag 3 pst) og et budsjettunderskudd i offentlige sektor på 6,5 pst av BNP. Det i økonomi som er på full fart inn i eldrebølgens fråde.

Skulle det kinesiske boligmarked snu ned, har ikke myndighetene samme mulighet som før til å pumpe opp etterspørselen etter varer og tjenester.

Skulle det kinesiske boligmarked for alvor svikte, er det dermed  ikke lett for Kina å unngå nedgangstider. Nedgangstider som fort vil spre seg til det meste av verden, med størst skade i sektorer som i utgangspunktet var preget av alvorlige ubalanser.

Og her peker det norske boligmarked seg ut. Vår aldrende og ekstremt gjeldssatte befolkning bygger som aldri før, til tross for at lønnsomheten ved å drive utleie er minimal. Over 200 norske kommuner hadde befolkningsnedgang i årets første kvartal, men fortsatt øker igangsettingen av nye boliger.

Vi har bygget oss stor fallhøyde i det norske boligmarked, hvis det kinesiske boligmarked for alvor skulle svikte.