I studieår lot jeg meg lure, til ære for fotografen, av noen gjøglere på Djemaa el fna i Marrakech, Marokko. Den sagnomsuste torvplass hvor mang en utlending har sett sin lommebok blitt litt lettere og tynnere. Enten frivillig eller ved lureri. Et fint foto ble det.
Noe av det som tiltrekker oss mest når vi skal på reise er steder hvor det myldrer med mennesker. Med karneval, torghandel, musikk og dans. Det er liksom artigere og garantert mer minnerikt å feriere i byer og landsbyer hvor det er mange aktiviteter. Så får heller lommeboka havne på slankekur.
Festivaler av type poesi, gatemusikanter, tivoli og matfestivaler er alle med på å berike bylivet. Et lavterskeltilbud hvor folk i alle aldre opplever noe bare ved å rusle i gatene. Ikke hver og seg i ensomhet, men i et udefinert felleskapet. I det moderne atomiserte samfunn hvor vi alle bruker mye av dagen på å stirre intenst ned i en liten skjerm, med bøyet hode og stivt blikk, ja da er festivaler kjærkommen avveksling. De bidrar også til økt verdiskaping og høyere boligverdier, selv om festivalen i seg selv skulle ende opp med underskudd. Rørosmarked, Bluesfestivalen på Notodden,
Poesifestival i Kragerø og ulike matfestivaler har blitt det folkelig svar på Festspillene i Bergen, hvor fiffen dukker opp uten å ha sett på programmet.
Det spiller imidlertid ikke så stor rolle hvem som står på scenen på et tradisjonsrikt arrangement. Ett år var jeg heldig nok til å få med meg en festivals Van Morrison konsert, som den lokale sparebank sponset. En stor kunstnerisk opplevelse var det, men uten at det stoppet praten på alle deltagerne rundt meg. De ville snakke med hverandre, også mens musikernes spill nådde de store høyder. Artisten ble mindre viktig enn møtet mellom menneskene. Greit nok i mange tilfelle, men ikke når Van the Man står på scenen!
Men hvordan kan man sikre suksessrike festivaler, mathaller og konserter?
Ved subsidier, selvfølgelig! Sett at du har lyst til å sette i gang en rekke kulturtiltak. Alt fra å skape festivaler og lage åpne arrangement på torvplasser, til å etablere nye restauranter og kunstgallerier. Gi innbyggerne gavekort som kun kan brukes på lokale aktiviteter. Gavekort med bilde, som finansieres med lokale eiendomsskatter. Noen vil fnyse av et slikt forslag, fordi de frykter at slike skatteøkninger skal misbrukes. Men blir de utelukkende brukt på sosiale aktiviteter i hjemkommunen, skal en ikke se bort ifra at mange vil akseptere dem med glede.
Vi er jo alle blitt vant med rådyre festivalbilletter. Og de fleste skjønner at det lønner seg for eiendomsbesittere flest at det er liv og røre i gatene. Får du konsertbilletter til familien gratis, bruker du kanskje en tusenlapp eller to på mat, drikke, og kjøp av suvenirer. Tilreisende fyller opp hotellene. I sum: ringvirkningene av kulturelle aktiviteter kan være store.
Nylig var jeg i min barndoms ferieby Bodø. Denne havneby som ble gjenoppbygget i full fart i de første etterkrigsår, bygges i dag nesten ny fra grunnen opp. Bodø er i dag en fantastisk weekend-by med luksuriøse hoteller, og noen av Norges beste restauranter. Alt sammen bygget rundt et nytt ruvende konsert- og kulturhus ved navn Stormen, finansiert av skattebetalerne.
Bare husk: Paris, Barcelona, London og Roma har alle høye eiendomsskatter. Ikke noe problem. Tvert imot er skattene billige regninger å betale for innbyggere, som får oppleve så mye kultur, gastronomi og luksus som de orker. Med skyhøye eiendomsverdier som ufortjent bonus!