‘Et spøkelse går omkring i Europa. Kommunismens spøkelse.’ Slik begynner Det kommunistiske manifest, utgitt første gang i 1848. En tid da det var grusomme ulikheter i levestandard blant folk.
Regimet med negative renter kom til det meste av Europa for fire år siden. Det skulle ha vært en kortvarig kriserente, som skulle gi økonomiene på vårt kontinent ny fart. Få arbeidsledigheten til å stupe, inflasjonen opp – og i siste instans gi rentene en rekyl opp igjen tilbake til de forjettede ‘normale’ nivåer.
Men slik gikk det ikke. Rentene kom ikke opp igjen. I år skulle være siste sjanse i denne globale konjunkturoppgangen, som jo er på hell. Men nei – det gikk bare ikke. Den europeiske sentralbanken (ESB) – har lenge ønsket å heve rentene fra minus 0,4 pst som innskuddsrente for bankers innskudd i ESB. En rente som belastes alle med betydelig sparemidler på Euro-konti, men som holder boliglånsrentene nede.
I sannhet har vi i Europa dag innskuddsrenter etter evne, og lånerenter etter behov.
Mulighetene for nye rentehopp i Euro-landene blir neppe bedre de nærmeste år. Til neste år blir finanspolitikken mer innstrammende i OECD-området, mens Kinas vekst vil tynges mer og mer av landets frådende eldrebølge.
En bølge som også plager Europa. Italia, Portugal og Hellas har fallende befolkninger som eldes raskt. Øst-Europa og Balkan er i samme situasjon. Ingen av disse landene har noe oljefond å øse av. Gitt sine suicidale demografiske utsikter må Europa skjære i pensjoner og andre ytelser til sine aldrende befolkninger. Den økonomiske veksten i Europa blir i kommende år følgelig minimal.
Gratis kapital ved kapitalismes siste overmodne fase var prognosen til Karl Marx i 1848: Før eller siden ville den stadig voksende kapitalen ha uttømt alle fornuftige (rentable) anvendelser, med en kollaps i samfunnet ellers som resultat. Kommunistiske renter hører til kapitalismens endestasjon. Karl Marx og vennene hans tok feil i mangt og meget, men vi lever i en æra med kommunistiske renter, hvor du får låne til dine behov billigere enn noen tidligere generasjon kunne drømme om. De rike kapitaleierne har liten glede av sine bankinnskudd. ‘Finansiell undertrykking’ kalles det.
Oppsummert om årene med de negative Euro-rentene: Det som så ut til bli en kortvarig konjunkturell affære, ser nå ut som å ha blitt et langvarig strukturelt fenomen. I Japans fotspor går vi. I år er det to tyve årsjubileer som tilsynelatende har ingenting med hverandre å gjøre, men som bør sees i sammenheng.
Det første er selvfølgelig 20 års dagen til japansk nullrentepolitikk. I 1999 ga man opp å holde rentene systematisk over null. Forsøk på rentehevinger var det tidvis, men rentene kom alltid tilbake til null. I dag er det ingen som tror japanske renter noensinne kan stige igjen. Likeledes ser vi nå i Europa at det etter 10 år med ekstrem ekspansiv pengepolitikk i kjølvannet av den globale finanskrise, inklusive 4 år med negative renter, ikke er noen ende på regimet med minimerte sentralbankrenter.
Det andre jubileum er britenes innføring av minstelønn i 1999. Phillip Hammond, en ung nyvalgt konservative politiker, raljerte mot lovforslaget. Det var ingen måte på hvor ille slike inngrep i lønnsdannelse ville være for den stolte britiske økonomi. I dag er han finansminister og forbereder lovforslag som vil sikre nye løft i minstelønnen.
Hvorfor er det økende behov for minstelønner? Vi klarer oss heller ikke uten sterke offentlige inngrepp i arbeidsmarkedene. Sårbare grupper ville bare blitt unyttet bare så altfor sterkt i et arbeidsmarked som er ekstremt konkurranseutsatt.
Nei, dette er ikke Lars Skytøens æra hvor fagforeningsbossen kunne slå neven så hardt i bordet at sjefen for arbeidsgiverne pilte av gårde til fjells.
Uorganisert arbeidskraft hadde i dag levd i en variant av Hunger Games hvis det ikke var for lover og regler sterke nok til å gi alle et naturlig levebrød.
Tradisjonelle økonomiske resonnement kommer til kort. Glem Phillipskurver og normale renter. Verden får ikke mangel på arbeidskraft til attraktive karrierefremmende stillinger, ei heller mangel på kapital til halvveis fornuftige formål. Vi lever i disruptive tider hvor alle må kjempe for å holde hodet over et sosialt minstemål på levestandard og karriereutvikling.
En verden som de klassiske økonomer ville dra kjensel på. Null rentepolitikken og minstelønnsordninger er blitt nødvendige for å holde inntektsforskjellene nede.
I 1848 var det store samfunnsspenninger mellom rike og fattige, globalisering, og nye teknologier som ga frykt for deflasjon og nød i arbeiderhjem. Akkurat som i dag.
Faktum er at millioner av høyt gasjerte europeere i bank og finans, i verksteds- og bilindustrien nå står i fare for sine jobber, og dermed sitt fotfeste i middelklassen. En skjebne mange vil protestere mot, enten ved voldelige demonstrasjoner alá de gule trøyer i Paris, eller ved å velge frem uansvarlige populister.
Karl Marx smiler nok i skjegget – hvor hen han nå enn sitter o filosoferer over livet.