Det var en gang to mennesker på kloden. Den ene ville jobbe, den andre leve godt på krita. Førstemann jobbet døgnet rundt, spinket og sparte, mens den andre koste seg med alt han kom over av varer og tjenester. Fråtset i mat og drikke, uten tanke på hvor stor gjelda ble. Men en dag sa arbeideren nok er nok. Nå skal du som har levd over evne få jobbe for føden. I hvert fall slik at du betaler renter på dine lån. Og slik ble rollene byttet. Lånene stoppet opp, og låntageren måtte jobbe som et dyr. Snipp snapp snute så var eventyret til livsnyteren ute, mens han som hadde foringer kunne trekke seg tilbake.
Det er i dag betydelige finansielle ubalanser mellom land og regioner. Euro-landene kjører med enorme overskudd i sin utenriksøkonomi. Ikke bare har de handelsoverskudd, men Mercedes Volkswagen og BMW har store produksjonsanlegg i mange land som gir utbytte tilbake til Der Faderland.
Kommer godt med nå som store grupper av tyskere skal slutte med slit, og pensjonere seg. Forsøke å leve av sine fordringer i utlandet. Men også andre land eldes. Mange av dem ønsker ikke å ende opp som gjeldslaver, men de ser ingen mulighet i dagens handelssystem å unnslippe sin skjebne.
Det er denne utfordring som står bak noe av Donald Trumps frustrasjon med overskuddsland i Europa og Nord-øst Asia. Dere kan ikke satse på å leve av amerikanske gjeldsbrev, aksjer og eiendommer. Dere må skape ting selv!
Jeg kom over en interessant kronikk fra den japanske finansminister forleden. En spretten herremann på 79 år som ber oss alle tenke over hvordan utenriksøkonomien har endret seg i senere år. Mindre varer, mer av alt annet.
Utenriksøkonomien består av fire netto-komponenter.
– Varer selvfølgelig. Det Trump, Kina og alle andre liker å krangle om.
– Tjenester som utenlandsferier, frakt og banktjenester.
-Nettofinansinntekter, renter og utbytte som sendes på tvers av landegrensene blant annet til vårt oljefond og enhver norsk sparekasse som eier noe i utlandet.
– Gaver. Netto fra ‘Rike onkler i Amerika’ til u-hjelp, som jo for de fleste rike land er en kraftig negativ post. For land som Pakistan og Filippinene, som mottar mye overføringer fra gjestarbeidere verden rundt, er det derimot en av deres viktigste inntektskilder.
Men det er altså varehandelen som får mye oppmerksomhet. Et land som Kina har vanvittige store overskudd i sin samhandel med de land som elsker deres varer. USA står her i en særstilling, med enorm appetitt på kinesiske varer. Alle Apple-telefoner lages i Kina. Men nettopp fordi Kina er verdens industrielle arnested, har de færreste lyst til å feriere der.
Tjenestebalansen til Kina er kraftig negativ. Dessuten eier utlendinger mangt og meget i Midtens rike. Mye av handelsoverskuddet spises opp av utbytte som sendes ut av Kina.
Det lille som da måtte være igjen av dollar gis eller lånes ofte bort i Kinas forsøk på å kjøpe seg innflytelse i verden.
Hva verre er, ønsker mange rike kinesere å pensjonere seg i utlandet. Ta med seg sin finansielle formue til Kanada, Australia og USA. Jo flere rikinger som emigrerer, desto mindre finanskapital blir igjen i Kina. Og nå som store kull med kinesiske rikinger går av med pensjon, er det til mer gjestmilde strøk de stikker.
Mangt et stillehavsparadis kan finansiere sine handelsunderskudd ved import av pensjonerte milliardærer.
Oppsummert: Ja, Kina har enorme overskudd i sin utenrikshandel med varer, men nei, de har ikke store finansielle overskudd all den tid deres eksportinntekter brukes opp, eller flyttes med rike kinesere til andre land.
Så ka er problemet? Nei, ikke godt å si. Problemet er vel at noen land som ikke klarer å tiltrekke seg utenlandske feriefolk, eller utlendingers kapital også lever over evne. De har reelle utfordringer.
Alternativt at land som USA og Storbritannia med Donald Trump og BREXIT hindrer utlendinger i å komme og investere. Som den japanske finansministeren påpeker. Livet er langt. Selv om en industriarbeider eller fabrikkeier kan tjene opp mye utenlandsk valuta i sin levetid, har han også mange år på seg til å bruke dem opp.
Det er bare å smøre seg med tålmodighet. De fleste finansielle ubalanser har en tendens til å bli borte av seg selv. Bare ta tiden til hjelp.