Det har gått norske analytikere litt hus forbi at USA i årets første kvartal har lagt om sin pengepolitikk. En ganske så dramatisk omlegging.
I ulike taler har amerikanske sentralguvernører varslet at de ikke er så bekymret for om inflasjonen løper litt løpsk, bare de har tro på den når som helst kan hankes inn igjen ved hjelp av moderate rentehevinger.
Trolig var det den store markedsuro i fjerde kvartal i fjor, etter at renten kom opp på en syklisk topp på relativt beskjedne 2,5 pst, som ga den store A-ha opplevelsen.
En finansuro med store fall på børsene globalt og en utvidelse av marginene i kredittmarginene til bedrifter overalt, som var sterk nok til å utløse nye nedgangstider i verdensøkonomien – hvis den ikke hadde blitt stoppet og reversert.
Omleggingen av USAs pengepolitikk består i å se på inflasjonen, vekst og finansiell stabilitet i et lengre perspektiv, uten å hensynta den løpende korttidsstatistikken.
Årsaken til endringen er selvfølgelig frykten for å havne i en japansk felle, hvor økonomien snur ned uten at selv de mest ekspansive takter fra sentralbankens side klarer å gjenreise inflasjonsforventninger.
Amerikanerne har forstått at de heller ikke får hjelp av verdensøkonomien. Euro-landene har allerede fått japanske utviklingstrekk med lavere enn normal vekst i innenlandsk etterspørsel. Dette til tross for ekstrem sterk lut i europeisk pengepolitikk.
Egentlig er det ganske åpenbart at vi er på vei mot et Japan-scenario i de vestlige økonomier. Selv med et budsjettunderskudd på nær 1000 mrd dollar, knelte finansmarkedene med en rente på 2,5 pst – nesten et prosent poeng lavere enn siste års lønnsvekst! Og nå, nær sagt uansett nøkkeltall, priser markedene ganske så standhaftig inn at neste endring i rentene er ned. De finanspolitiske stimuli ebber ut i år, men underskuddene forblir, med økende pessimisme som fremtidens følgesvenn.
Fredag fikk vi nye arbeidsmarkedstall fra statene. Denne gang for februar. Selv med en lønnsvekst på 3,4 pst i året til februar falt de lange amerikanske lange renter til nye bunner. Den amerikanske sentralbanksjefen varslet fredag kveld at renteoppgangens tid er forbi.
”With nothing in the outlook demanding an immediate policy response and particularly given muted inflation pressures, the Committee has adopted a patient, wait-and-see approach to considering any alteration in the stance of policy.”
I mars har Norges Bank nærmest lovet det norske folk en renteøkning.
Fullstendig unødvendig, basert på foreldete økonomiske tankeskjema. Med vår vanvittige investeringstakt i bygg og anlegg, inn i en moden forgjelda økonomi, med en aldrende befolkning, vil transportkostnader og husleier av de fleste slag falle tilbake i årene som kommer. Vi bygger oss fallhøyde.
Eller skal vi oppleve at også Norges Bank fornyer sin pengepolitiske strategi, og aksepterer at 2018 2019 blir noe varmere enn normalt, i visshet om at dagens særnorske investeringstunge vekstbølge er av forbigående karakter?