Jeg vokste opp i Lyckliga Gatan, en gang for lenge siden mot slutten av det forrige årtusen. En gate uten asfalt, med hjemmeværende husmødre og unger som lekte fritt omkring. Boksen går, Tjohei!
Dette var en tid med store forskjeller i lønn og utfoldelsesmuligheter for kvinner og menn, uten at det var noen ditto ulikheter på arbeidsvilje eller evner. Kvinnene var helt avhengige av sine menn, noe som fyller mange menn av min generasjon (og eldre) med nostalgiske følelser for en svunnen tid da alt liksom var litt enklere – i hvert fall for oss gutta.
Men tidene har forandret seg. Forandringer som ikke har kommet uten kamp. Kvinner har nå oppnådd likestilling på så mange områder i samfunnet. Opp gjennom årene har de fleste partier utviklet sterke kvinnelige politikere som hver på sin måte har drevet frem likestilling. Både gjennom praktisk politikk og ved å være forbilder for nye generasjoner av unge jenter.
Det er nesten så en nå er blitt mere bekymret for at guttene skal bli avhengige av omsorg enn av at jentene ikke skal få etablert seg som sterke selvstendige individer.
Så dagens jenter, og de fleste av oss menn, har god grunn til å feire den moderne utvikling av våre kjønnsroller. Som økonom er det også lett å påpeke at samfunnet rent økonomisk blir rikere av likestilling.
Norges høye yrkesdeltaging for kvinner er en viktig faktor i vår velstandsutvikling, selv om det blir litt færre hjemmelagde kjøttkaker enn det var før.
Noe av velstandsutviklingen kan synes illusorisk da våre hjemmeværende mødre i sin tid jobbet vel så hardt som sine døtre og barnebarn gjør i dag.
Husarbeid, av både menn og kvinner, kan være vel så viktig som lønnsarbeid, særlig hvis det innebefatter omsorgsoppgaver. Dette er heller ikke et kampinnlegg for å redusere antall hjemmearbeidende kvinner. Det viktige er at alle kvinner har muligheter til å realisere seg selv slik de selv ønsker. Enten det er hjemme eller i det betalte yrkesliv.
Statsminister Erna Solberg har forsøkt å reise debatten om ikke det er problematisk med så få fødsler som det vi i dag ser i det norske samfunn.
Selv har jeg kastet meg ut på glattisen ved å påpeke et par ting. Det ene er at sentraliseringen bidrar til lavere fødselstall. Denne uke fikk vi nye fertilitetstall som bekrefter dette. Oslo med en fertilitet på 1,44 har den den laveste fødselsrate i kongeriket. Det til tross for en relativt høy andel innvandrere i hovedstaden. Nye landsmenn med høyere fertilitetstall enn vi innfødte har.
Her må Erna bare trå til med en rausere distriktspolitikk og sikre at boliger i byene blir store nok, og billige nok, til at unge mennesker får lyst på både to og tre barn. Det andre opplagte poeng er at barnekull krever mer hjemmearbeid enn i familier uten unger. Hjemmearbeid som ikke gir pensjonspoeng.
Et kramgodt forslag da, som jeg håper en eller annen politiker kan fronte, er å gi våre småbarnsmødre en skikkelig klump penger til sine pensjonskontoer. Noe som monner. Kvinner som føder barn kan gjerne få en halv million hver seg i fripolise i et hvilket som helst pensjonsselskap.
Her er bare å stå på krava! I unge år jobbet jeg på en fabrikk hvor arbeidsfolk var vant til å stå med lua i hånda når de skulle be om lønnstillegg. En vakker dag fikk de en ypling fra Holmenkollen som tillitsvalgt. Han bare slo i bordet og krevde feite tillegg, med samme kraft som da han forlangte en BMW av pappa til sin 18-års dag.
Ta mot til dere kvinner. Krev deres rett enten dere er i by eller på land. Ikke la dere lure av religiøs trøst, eller besteborgerlige formaninger av at det er fare for inflasjon. Slå i bordet, krev en pengesekk for hvert barn som fødes, men bruk gjerne dagen på å feire hvor langt dere har kommet.