Det er få ting som er så viktige for våre avgjørelser som hva vi tror om fremtiden.
Er vi optimistiske, vil vi bruke mer, investere, jobbe hardere, og ha ståltro på fremtiden for våre barn og barnebarn.
Blir vi derimot for negative i vårt utsyn, slår disse prosesser i revers.
Forventninger som kan prege samfunnsutviklingen. Som George Soros påpeker; forventninger kan bli selvoppfyllende.
Hvordan dannes forventninger? I mine første år i arbeidslivet på 1990-tallet veide sentralbankenes ord tungt når forventningene skulle dannes.
De fleste av oss, inklusive undertegnede, tenkte at fremtiden ville bli et slags gjennomsnitt av hva vi hadde opplevd nylig, med litt veiledning fra vår store far i sentralbanken om eventuelle nye utviklingstrekk.
Men finanskrisen i 2008 ødela ryktet til de fleste av oss eksperter, inklusive sentralbanksjefene.
Noe av poenget med motkonjunkturpolitikken, med sterke stimuli over ulike lands statsbudsjett og minimerte renter i toneangivende sentralbanker, var nettopp å gjenopprette tilliten til ekspertveldet. 2008 var en ulykke, men nå har vi kontroll, sier sentralbanksjefene.
Men folk lar seg ikke overbevise.
Rentene er på historiske lavmål til tross for at vi er nær full kapasitetsutnytting i USA, Europa og Japan. Det er heller ikke utsikter til at renten heves i år. Hverken i EU, USA, Storbritannia eller Sverige. Jøss ja, alle forventer at de gode tidene vil vedvare, men ingen er overbevist.
Usikkerheten er til å ta og føle på. Lønnsveksten er 2,5 pst i EU, 3,4 pst i UK og 3,0 pst i USA. Her hjemme fikk arbeidstakere 2,8 pst i fjor. Noe liknende får de i år. Men hvor lenge kan de vokse slik?
Grovt sett er det tre måter økonomien kan normaliseres på i kommende år.
Du får selv avgjøre hvilken vei du har mest tro på. Du har:
– De som tror rentene kan stige mye, nå som det er gode tider og solid lønnsvekst.
– De som tror vi vil hangle igjennom, bare ikke rentene settes for mye opp.
– De som tror vi er i en slags japansk felle med evigvarende minimerte renter.
Ingen premie for å gjette hvilken leir jeg er i.
Trolig er det usikkerheten rundt langsiktige forventninger til pris- og lønnsvekst som blir avgjørende for hvilken vei ting tar.
I USA holdt den innflytelsesrike Fed-guvernør Johns Williams en tale i forrige uke. En tale hvor han poengterte at utsiktene til inflasjonen ville bli avgjørende i tiden fremover. Et poeng som ble understreket i møtereferatene til den amerikanske sentralbank fra deres siste rentemøte.
I Euro-landene ser det ut til at nye nedgangstider begynner å feste grepet om inflasjonsforventningene.
Her i Norge fikk vi i forrige uke sentralbankens egen forventningsundersøkelse. Bedriftene, analytikerne og lønnstagere venter alle under 3,0 pst lønnsvekst i år. Ingen inflasjonsfare her. Partene i arbeidslivet tror på litt høyere tall, men de uorganiserte vil trekke totalen ned.
Statistisk Sentralbyrå investeringstelling for februar viste en mindre økning enn de fleste av oss tidligere forventet. Med mindre oljeselskapene finner noen nye større oljefelt i år, er festen i olja snart over – for denne gang.
Og når denne siste oljebølgen har lagt seg, en eller annen gang neste sommer, er det definitivt ikke noe behov for rentehevinger.
Det er kanskje dette som blir den største nøtta for økonomene i Norges Bank. Er vi allerede kommet til inflasjonstoppen, uten at lønnsveksten havnet noe særlig over 3,0 i denne konjunkturoppgangen?