I fjor høst gikk en kinesisk forsker på podiet og la frem sitt anslag for BNP-veksten i Kina i fjor:
1,67 pst!
Kina er vår tids største økonomiske mirakel, med det resultat at hundrevis av millioner av mennesker har blitt løftet ut av dyp fattigdom til et slags middelklasseliv. Veien fremover blir imidlertid langt vanskeligere av en rekke grunner. Men intet hinder er så alvorlig, som den pågående eldrebølge. En bølge som bare vil tilta i styrke på 2020-tallet. Hovedutfordringen for Kina blir å prøve å bli rikt før det blir gammelt, slik at de har noe å leve av etter hvert som en stadig større del av befolkningen går av med pensjon.
Ett-barns politikken får mye av skylden for lave fødselstall i moderne tid, men kinesiske fertilitetstall har vært fallende siden midten av 1960-tallet, og er nå ganske så like de vi ser i andre moderne samfunn, hvor den moderne kvinne i gjennomsnitt antas å få om lag 1,5 barn i løpet av sitt liv.
Mindre land, som Norge, kan supplere dagens befolkning med innvandring etter behov, men Kina er bare for stort til at slikt lar seg gjøre. Derfor er det uunngåelig at den kinesiske befolkning faller tilbake til et nivå, langt lavere enn i dag.
En ny rapport fra kinesiske forskere spår at den samlede befolkning vil begynne sitt ugjenkallelige fall i 2027. Yrkesbefolkningen faller allerede med 3-4 millioner i året. Men altså mot slutten av dette tiår vil den samlede befolkning slå følge, med redusert behov for boliger og varige forbruksgoder som resultat.
Skal antall mennesker gå ned, blir det maktpåliggende å få arbeidsfolk til å være mest mulig produktive. Men her er heller ikke nyhetene lystig lesning.
De siste tall viser at bare 24 pst av kinesisk ungdom fullfører videregående skole. Dette er om lag det halve av hva vi ser i OECD-området, og lavere enn i enkelte afrikanske land. Og altfor lavt til at produktivtetsveksten kan holde seg oppe.
Fra 1982 og frem til i dag har BNP-veksten i Kina vært skyhøy, med noen interessante unntak. Ser en de gode år under ett var BNP-veksten i 1992-2014 i gjennomsnitt nær 10 pst per. Unntaksårene var 90-91 da den økonomiske politikken var preget av det kaos som oppsto etter massakrene på den Himmelske Freds Plass. Først med Deng Xiao Pings togturer til Sør-Kina, hvor han fikk lagt avgjørende trykk på nye økonomiske reformer, kom veksten tilbake i gjenge igjen.
Nå som yrkesbefolkningen er fallende, og boligmassen bygget tilstrekkelig mye ut til at det i dag står anslagsvis 50 millioner tomme leiligheter rundt omkring i landet, må den økonomiske veksten falle tilbake til et mer naturlig leie. Det finnes ikke lenger noen lette veier til økonomisk vekst.
Kredittpolitikken er også uttømt, da de senere års økende vekst i økende grad har vært gjeldsfinansiert.
Et siste skudd for å hindre nedgangstider er skattelettelser. Skattekutt som antas å gi solide bidrag til den økonomiske veksten i 2019. JP-Morgan antar at skattekuttene samlet utgjør om lag 1,2 pst av BNP.
En betydelig stimulans som bør bidra til å motvirke fraværet av andre vekstimpulser fra inn- og utland. Sammen med lettelser i pengepolitikken bør skattelettene være stimuli nok til å gi Kina et brukbart 2019.
Kall det gjerne for et heroisk forsøk på å gi de senere års økonomiske fest et godt nachspiel.
Forskeren som anslo veksten så lavt som 1,7 pst for 2018 ble selvfølgelig sterkt kritisert. Men det at arbeidene hans i ettertid er beslaglagt og fjernet fra internett, tilsier at de ikke var helt uten usanne.
Det minner oss alle på at en ikke skal stole altfor mye på de løpende nøkkeltall fra Kina. Det eneste vi vet er at yrkesbefolkningen er for nedgående, med en absolutt nedgang i folketallet i vente. Selv om 2019 berges av stimuli er en markert lavere trendvekst for kinesisk økonomi den logiske implikasjon av Kinas demografiske skjebne.