Mao Zedong bar visstnok ikke nag til japanerne etter krigen, til tross for den japanske keiserlige hærs veldokumenterte grusomheter under andre verdenskrig. Tross alt, japanernes herjinger svekket den nasjonalistiske regjeringen til Chiang Kai-shek tilstrekkelig til at kommunistene kunne beseire regjeringsstyrkene, og dermed overta styringen av Kina.
Historiebøker er til for å omskrives. Og i nyere tid har alle involverte parter skrevet om sine krigshistorier. Noen japanske lærebøker bagatelliserer soldatenes overgrep i Kina. Kinesiske lærebøker legger større vekt på kommunistpartiets rolle i krigshandlingene enn sant er, og nasjonalister i begge land får bred dekning i media når de skjeller ut utlendinger.
Den japanske statsminister Shinzo Abe er barnebarn av en tidligere japansk statsminister, som i yngre år stemte for å bombe Pearl Harbour. Abe er luta lei av at japanere alltid må skamme seg for alt det gale deres forfedre har gjort. Utmeldelsen fra Den Internasjonale Hvalfangstkommisjon er hans siste måte å peke nese til resten av verden.
Kinas president Xi Jinping, som er sønn av en betydningsfull kommunistleder, er likeledes villig til å glatte over tidligere feilgrep, som kulturrevolusjonen på 1960-tallet, for å få folk til å bli mer patriotiske. Også han er opptatt av å hvitvaske tidligere generasjoners grusomheter begått i regjeringens navn.
Kina har også rekonstruert sine historiebøker slik at de fremstiller perioden 1840-1940 som ‘ydmykelsens århundre’. Et århundre hvor voldelige utlendinger utnyttet kinesisk godhet, til å skaffe seg mange ulike handelsstasjoner, og store rettigheter, til skade for Kinas utvikling.
En aggressivitet som med moderne kinesiske briller fortsatte etter annen verdenskrig. Internasjonale avtaler ble inngått med vesten, i Maos og Dengs regjeringstid, da Kina var et fattig land. Avtaler som utnyttet Kinas svake stilling, og som derfor ikke har noen legitimitet, nå som Kina er stort og mektig.
Når to naboland både fortegner sine historiske konflikter og er på den nasjonalistiske gallei, kan det fort ble gnisninger.
Det moderne Kinas første grep for å gjenreise Midtens Rike makt og ære, var å overta Hong Kong og Macau på slutten av 1990-tallet.
Taiwan spørsmålet forblir imidlertid uavklart til Xi Jinpings økende frustrasjon. En frustrasjon som øker på hver gang konflikten om Senkaku øyene blusser opp. Senkaku, eller Diaoyu-øyene, er noen atoller og ubebodde små-øyer i havet sør-vest for Okinawa, men nær Taiwan. Øyer som Japan har hatt hevd på siden 1895, men som kreves av både Taiwan og Kina. Amerikanske bombefly flyr jevnlig over øyene for å avskrekke kineserne fra å gjøre noe overilt.
Verre er imidlertid konfliktene om den såkalte ‘Kutungen’ som Kina gjør krav på. Et havområde i Sør-Kina Havet som overlapper mange nabolands territorialgrenser, og som innebefatter de omstridte Spratly-øyene. Detter øyer og atoller, 800 i alt, som er for små til huse et lokalsamfunn, men som i økende grad brukes til militærbaser. Amerikanske militæreksperter frykter at det før eller siden vil komme til militære stridigheter i dette strategisk viktige havområde.
I vestlige medier fremstilles Kinas handlinger i regionen som aggressive, men kineserne selv ser på det om stor urettferdighet at relativt små nasjoner skal eie og kontrollere enorme havområder, mens Kinas 1,3 milliarder mennesker får fint lite, bare som følge av geografiske tilfeldigheter. Uten kontroll på hele ‘Kutungen’ er det importavhengige Kina svært så sårbare for marineblokkader fra fiendtlige nasjoner.
Mens Deng Xiao Ping nedprioriterte moderniseringsbehovet til Kinas væpnede styrker, har dagens ledere satset tung på å ruste opp, slik at Kina kan sette makt bak sine krav i Taiwan, Senkaku øyene og i hele havområdet med kallenavnet ‘Kutungen’. Nabolandene skal tvinges til forhandlingsbordet på Kinas premisser.
En opprustning som også har blitt hjulpet av at kinesiske bedrifter arbeider tett med militær etterretning for å stjele forsvarshemmeligheter og våpendesign fra vesten.
En politikk som Donald J. Trump nå utfordrer.