Dagen etter at Churchills regjering erklærte Tyskland krig, gikk livet ganske så normalt i London. Slik ville det vare i om lag åtte måneder, denne ‘Phoney War’ med få fysiske trefninger, før tyskerne angrep Frankrike 10. mai 1940.
I dag varsler obligasjonsmarkedene verden rundt nedgangstider, men arbeidsledigheten er fortsatt lav, boligprisene høye og de fleste målinger av sentiment i husholdninger og næringsliv er hyggelig lesning for optimister av alle slag.
Sentralbankene verden rundt slumrer i sin dogmatiske søvn og spår rentehevinger og nye innstramninger i pengepolitikken uanfektet av obligasjonsmarkedenes dommedagssignaler.
Aksjemarkedene har imidlertid våknet til rentemarkedenes krigsrop. Markedene over hele verden har falt markert tilbake. Et langdrygt globalt krakk er det vi nå opplever. Sterk nok nedgang til at pessimismen som nå sprer seg trolig blir selvoppfyllende. Nå tørker de fleste kilder til frisk kapital inn. En kommende kapitaltørke som vil ramme investeringer, nye produktlanseringer og ansettelser. Husk, dette langsomme børskrakket vi i disse dager er vitne til, skjer på den tid av året da bedriftenes budsjetter for 2019-20 skal legges.
Refleksivitet kalte George Soros det, når markedenes krumpspring ga tilsvarende endringer i realøkonomien. Og det er refleksivitet av det negative slag vi kommer til å se i 2019. Børsnedgang høsten 2018, som skyldes resesjonssignaler i kredittmarkedene, kommer til å dra produksjon, sysselsetting og boligpriser med seg i dragsuget.
Vi lever ikke lenger i en tid hvor verdipapirmarkedene avspeiler samfunnsforholdene. Nei, i våre gjeldsatte tider driver verdimarkedene økonomiene i langt større grad enn sentralbankenes modeller fanger opp. Bare børsfallene og kreditturoen blir sterk nok vil de aldrende vestlige økonomier kollapse under vekten av sin egen gjeld.
Slike dommedagsscenarier kunne vært unngått hvis sentralbankene gikk vekk fra sine strømningsbaserte tankeskjema og modeller, og heller la vekt på de enorme opphopningene av kapital, gjeld og fysiske investeringer vi har opparbeidet oss i våre aldrende økonomier, hvor det å få barn later til å ha gått av mote. Sentralbankfolk burde lese mer Soros, Roubini, Koo og Summers, og heller droppe de gamle utdaterte lærebøker om Phillips-kurver og inflasjonsmål.
Ikke vet jeg hvor ille det blir før sentralbankene våkner, kutter rentene og stimulerer våre kredittdrevne økonomier slik at de kan fortsette å fungere som normalt. Men jo lengre det drøyer før sentralbankene agerer, desto verre blir konjunkturbildet. Desto mer må rentene ned!
Forhåpentligvis vil både USA, EU og Norge kutte rentene det neste år. Men jo lenger det drøyer, desto sterkere kutt må til. Strammer Den Europeiske Sentralbanken inn på sine obligasjonskjøp neste uke er det trolig bare et tidsspørsmål før den tyske 10-års rente havner i negativt lende. Drevet av desperate investorer som søker en trygg havn for sine sparepenger.
Enn så lenge får vi venne oss til obligasjonsmarkedets trommevirvel i forkant av den nye lavkonjunktur. En lavkonjunktur som kan komme like lett ut av kontroll, som kriger ofte gjør.
Vi får vel trøste oss med at sentralbanksjefer i tider som nå, er som amerikanere i krig. Som Churchill sa det:
Americans will always do the right thing, after trying every other alternative!