Fagøkonomer som gruppe, undertegnede inkludert, forutså ikke finanskrisen. Vårt modellverktøy strakk ikke til.
Men det tok ikke lang tid før det feilslåtte modellverktøyet som høsten 2008 ble brukt til å spå høye sentralbankrenter – og det i lang, lang tid fremover – ble tatt i bruk igjen.
Det uten at noen tok seg bryet med å besvare spørsmålet QE2 stilte midt under finanskrisen.
Hvordan kunne sentralbanker spå fem-seks prosent normalrente høsten 2008, for så å senke dem til nær null noen få måneder etter?
Det uten å ta et oppgjør med sine fallerte tankeskjema, med fare for at de gjør en lignende feil igjen.
Verdensøkonomien har i de siste konjunktursykler har vært drevet av gjeld. Gjeldsgraden øker ikke nødvendigvis hvert eneste år, men fra den ene konjunktursykel til den neste.
Gjeld som øker, til et utmattelsesnivå, før gjeldsslavene til slutt, en eller annen gang, ikke orker mer gjeld – selv med null og negative renter.
Overgangen til ZIRP og NIRP, (Zero & Negative Interest Rate Policies) måtte til i årene 2009-17 for å holde gjeldsslavene i live, men selv da måtte disse stakkarer ofte betale en risikopremie knyttet til deres høye og stigende sannsynlighet for mislighold. Null i rente i sentralbanken er forenlig med både 10, 20 og 30 pst rente på forbrukslån.
Kreditorene lever i en overgangsfase godt på denne gjeld, altså andres gjeld. I hvert fall inntil rentenivåene i sentralbankene minimeres.
Begge grupper, både kreditorer og debitorer, eldes. Ingen av dem ønsker gjeld. Begge skulle gjerne hatt en finansportefølje å leve av. Utopi for gjeldsslaven, men mulig for kreditoren bare han tar seg sammen, kutter forbruket – spinker og sparer.
I dårlige tider sliter begge grupper. Bedriftene som har satset og feilet (Jeg skriver dette på en flytur med Norwegian), må stramme inn, konsolidere og gå fra å øke sine lån, til å betale dem tilbake.
De som har levd på å utlån, får store verdifall på sine obligasjoner og andre gjeldspapirer. Bare faren for økte kredittap kan gi ruinerende verdipapirtap for sårbare kreditorer.
Sentralbanker flest har satt seg inflasjonsmål som ligger nær 2 pst i troen på at det beste bidraget de kan gi økonomisk stabilitet er å holde den løpende inflasjon på et så vidt lavt nivå at inflasjonen ikke påvirker folks økonomiske vurderinger og tilpasninger.
Men kanskje trenger vi en inflasjon på 3-5 pst for å sikre at gjelda faller i verdi i de gode år? Ikke fall i løpende verdier, for det vil utløse et økonomisk tilbakeslag, men nedgang i inflasjonsjusterte termer.
Vi savner et pålitelig barometer som kan måle overgangen fra sug etter mer kreditt, via konsolidering, til et regime med almene ønsker om å redusere gjeldas størrelse.
Men for meg ser det ut som om trendene har snudd. Nå er det på moten å kutte gjeld igjen.
Slike vendepunkt har vi sett før.
Den ungdommelig lånefinansierte IT-boblen som brast i 2001, ble etterfulgt av en tungt gjeldsfinansiert boligboble i USA. En boble hvor grupper av mennesker som aldri tidligere hadde hatt mulighet til eie egen bolig plutselig kunne få sitt eget hjem, kjære hjem. I hvert fall for noen måneder, før de mistet alt!
PIGS-krisen hvor fremadstormende økonomier fikk låne fra det aldrende Tyskland brakte gjeldskrisen over Atlanteren.
I ettertid har store folkegrupper langs Middelhavet slitt med å betjene sine gamle lån, mens tyskerne på sin side ikke lenger får fornuftige renter på sine sparekonti.
Hadde lønns- og prisveksten vært noe høyere i USA i årene 2005-2008, og i Europa i 2011-2015, ville gjeldsutfordringene vært langt mindre.
Kanskje hadde vi unngått konkursen i Lehman Brothers?
Kanskje ville fødselstallene i Sør-Europa vært høyere hvis krisen der var mindre?
Og nå ved inngangen til det nye år, ser vi slutten på en kredittstyrt oppgang i både USA, Europa og Kina.
Faren er at sentralbankene gjør som i 2008, og bommer nok en gang på de underliggende strømningene i kredittetterspørselen. Strammer inn etter at tidevannet i kredittmarkedene har snudd.
Det er fare for at de setter feil pris på penger; feil rente – på kredittmarkeder som skal sikre likevekt i makro. De bør heller tillatte høyere inflasjon i en overgangsperiode, slik at gjelden kan konsolideres uten fare for arbeidsplasser – liv og helse!
Ingen grunn til at Norges Bank skal gjøre denne feil, noe jeg tar for meg i den siste romjulsblogg.