Ferdig på Blindern i 1988 kastet jeg meg ut i boligmarkedet for første gang. Lånte penger til en to-roms i en god gammeldags gråbeingård i Oslo Sentrum. Fra dag én gjorde den ikke annet enn å falle i verdi.
Der satt jeg fast, nedsyltet i gjeld i min trivelige lille gjeldsfelle.
En av hovedårsakene til at boligprisene falt på slutten av 1980-tallet var at rentekostnadene etter skatt økte markert. Verst ble det da krona skulle forsvares høsten 1992. Et forsvar som besto av å øke rentene til mange hundre prosent, med betydelig boligprisfall som resultat.
Siden den gang har nordmenn lært seg at rentene kan gå litt opp og ned, uten at det nødvendigvis slår så hardt på boligprisene. Er rentene litt høyere enn normalt, regner folk flest med at de kommer ned.
Derfor blir det ikke noe større prisfall på boliger av slikt.
Selv har jeg argumentert for at rentenivåene vil forbli lave til nær evig tid. Europa har en aldrende befolkning. Befolkningen i EUs tredje største økonomi Italia faller nå med en årlig rate på 100 000. I Roma blir det aldri noe stort behov for renteoppgang. Dermed holdes renten nede for samtlige 19 land som inngår i EUs pengepolitiske union. Lave Euro-renter vil på også binde naboland som Storbritannia, Sverige og Norge. Setter vi rentene for høyt vil utlendinger ønske å plassere penger i Norge. For å kunne plassere sparepenger her, må de imidlertid først kjøpe kroner, noe de får til ved å by opp verdien på vår stolte valuta. En oppgang i kronekursen som kan skade norsk næringsliv.
Europa har også mye gammeldags industri; biler, tekstiler og båtbyggerier. Europas tradisjonelle vareproduserende næringer havner nå i økende grad i en intens priskonkurranse med lavkostnadsland som Kina,
Vietnam og Meksiko. Så lenge denne priskonkurransen pågår makter de færreste bedrifter å heve prisene sine substansielt. Derfor blir det heller ikke noe inflasjonsproblem å snakke om i Europa i årene fremover.
Men Norges Bank ønsker seg likevel høyere rente, noe politikerne aksepterer. Ikke av hensyn til vareproduksjon og konsumpriser, men fordi myndighetene frykter at nordmenn kan havne i samme situasjon som jeg selv gjorde ved inngangen til 1990-tallet: Altfor tungt belånt i et usikkert boligmarked.
Nordmenn har i senere år økt sine investeringer i bolig til rekordhøye nivåer. Investeringer som i økende grad er lånefinansiert. De færreste lar seg bekymre av slikt, all den tid boligprisene har skutt fart i det meste av kongeriket. I hvert fall frem til i fjor sommer. Siden den gang har utviklingen vært mer ruglete, noe som forhåpentligvis får folk til å tøyle sin spekulasjonsiver i tiden fremover. Jo mindre spekulativ fråde i boligmarkedene, desto færre rentehevinger er det behov for.
Det er delte meninger blant ekspertene om hvor mange rentehevinger vi kommer til å få. De ivrigste tror rentene i Norge Bank kan nå 3 pst i løpet noen år. Et nivå som vil overraske de fleste av oss andre.
I motsatt ende av skalaen er undertegnede som spår at dagens rentenivå kan vare i mange år fremover – nettopp fordi EU renta også forventes å holde seg nær null. Norges Bank, som jo bestemmer renta, spår at vi får en forsiktig renteoppgang i tiden fremover. Noe du også bør belage deg på. Ikke ha for mye gjeld totalt, ikke noe som helst forbruksgjeld, og regn på hva du tåler av renteoppgang når du skal kjøpe ny bolig. Du ønsker ikke å havne situasjon som undertegnede var i, da jeg kjøpte min første bolig for ganske nøyaktig 30 år siden.