Dette er århundrets sommer! Sol ute, varmt i været, varmt i vannet. Fint er det å sitte ut til langt på kveld, og tenke på hva vi har i vente – våte, mørke og kalde høstkvelder!
I morgen får vi nye inflasjonstall for Norge. Det ventes en kjerneinflasjon på om lag ett prosentpoeng, og en totalinflasjon på noe mer enn det dobbelte av dette.
Ikke noe unormalt her. Ser en bort fra perioden hvor krona svekket seg voldsomt (2015-2016) har kjerneinflasjonen i Norge stort sett i senere år ligget mellom 1-1,5 pst.
Dette er under inflasjonsmålet. Et mål som nylig ble redusert fra 2,5 pst til 2,0 pst.
Juni-tallet for inflasjonen vil neppe hindre en renteheving i Norges Bank til høsten. Eller slik sentralbanksjef Øystein Olsen sa det i sin Årstale:
Er inflasjonen lav samtidig som veksten i økonomien er god og ledigheten holder seg lav, kan hensynet til inflasjonen og hensynet til realøkonomien trekke i hver sin retning.
I denne situasjonen vil vi være mindre bekymret for lav inflasjon enn hvis utsiktene for realøkonomien også var svake.
Vi kan da velge å bruke lengre tid på å få inflasjonen opp mot målet. Dette gjelder særlig dersom renten allerede er lav og det er tegn til at finansielle ubalanser bygger seg opp.
Men de fleste økonomer, inklusive de som jobber i Norges Bank, vil si at inflasjonstallene er viktige for folks langsiktige inflasjonsforventninger.
De månedlige tall er altså ikke viktige, men over tid vil lave inflasjonstall bli utslagsgivende for folks lønnskrav.
I år ventes lønnsveksten for norske lønnstakere å være 2,8-2,9 pst. Dette er høyere enn de 2 pst vi ser i år i Euro-landene. Med andre ord stiger våre kostnader nå raskere enn i de 19 Euro-land. Vi taper konkurranseevne.
I begge områder håper sentralbanksjefene på høyere lønnsvekst i årene som kommer, slik at rentene kommer opp til noe vi i gamle dager kunne kalle normale nivåer. Men EU står foran en handelskrig med USA som vil ramme en av de næringene i Europa med høyest lønnsvekst: bilindustrien. Uten sterk lønnsvekst i europeisk industri fremover er det ikke lett å se hvordan den samlede lønnsvekst i Euro-landene skal kunne holde seg på 2 pst per anno.
Begrepet ‘dagens høykonjunktur’ forteller oss at vi ikke kan basere oss på at dagens vekstrater vil vare. Tvert imot bør vi snart forberede oss på neste nedtur.
Bare tenk hvordan inflasjonen i Norge blir ved neste europeiske lavkonjunktur hvis kjerneinflasjonen, selv med dagens høykonjunktur, ikke makter å nå høyere enn 1-1,5 pst.
– Hva blir lønnsveksten ved neste lavkonjunktur hvis den i dag er om lag 3? Gitt at vi da må nok en gang forbedre vår konkurranseevne.
– Og hva blir den nødvendige konjunkturtilpassete rente da, hvis den i det norske pengemarked i dag, i en høykonjunktur, er omlag 1 pst?
– Hva blir kjerneinflasjonen i neste lavkonjunktur hvis kronekursen fortsetter å styrke seg?
Nær sagt alle økonomer tror Norges Bank fint kan styre inflasjonen mot målet på 2,0 pst på mellomlang sikt.
En tro jeg ikke deler.
Hvis kronekursen skulle styrke seg i europeisk regning ved neste internasjonale lavkonjunktur (og gitt en oljepris på 60-80 USD per fat i årene fremover er det grunn til å tro at så skjer) vil Norge trolig få en nedgang i inflasjonen fra allerede svake nivåer fordi prisene på importvarer vil falle. Sist gang det var lavkonjunktur falt vi fra unormalt sterke 7,5 NOK/EUR. Vi vil neppe falle videre fra 9,5.
En nedgang fra én til null prosent i kjerneinflasjon ville kanskje ikke ha vært så farlig – hvis ikke folk hadde basert sine boligkjøp, og lån, på at inflasjonen skulle opp – ikke ned.
Gitt at håpet, forventningen, om høy lønnsvekst slo feil, kan bondeangeren fort melde seg hos mange låntagere, med økt spareiver som resultat.
En økning i spareiveren som i sin tur kan trigge nye nedgangstider for norsk økonomi.
Folk vil rett og slett føle at de ble lurt av løftet om et kunstig høyt inflasjonsmål.
Oppsummert:
Èn prosent i kjerneinflasjon i sommer er kanskje ikke så farlig – hvis den i fremtiden gjør et byks.
Verre er det hvis det skulle vise seg at dagens inflasjon var unormalt høy. Ikke unormalt høy i forhold til vår fortid. men midlertidig høy rett før neste lavkonjunktur slo inn i norsk økonomi.