Den siste renteheving før en resesjon, er som det siste kyss før en skilsmisse. Du vet ikke at det er siste gang, mens det skjer.
– Alex Gurevich, (Med takk til www.themacrotourist.com)
Sola skinner og livet er deilig, men det er som alltid noe å bekymre seg for, selv når det ikke er noe synlig å bekymre seg for. Alltid uansett.
Finansmarkedene har dessverre i økende grad begynt å ta høyde for at verden er på vei mot nedgangstider. Hold deg fast!
Spesielt på en dag som denne, hvor sola skinner over hovedstaden, og arbeidsledigheten har falt til det laveste nivå på mange år (3,7 pst ifølge Statistisk Sentralbyrås Arbeidskraftsundersøkelse), er det meget vanskelig å la seg bekymre.
Men finansmarkedene hviler aldri.
I stille sommerdager ser en nå at de lange rentene faller litt dag for dag i USA, og det samtidig som sentralbanken varsler nye rentehevinger.
All erfaring viser at det er bare et tidsspørsmål før amerikansk økonomi havner i nedgangstider hvis situasjonen skulle oppstå hvor de lange rentene faller til et lavere nivå enn de korte. En av de sikreste ledende indikatorene vi vet om.
Markedet har en nedtur i vente når de lange renter faller for mye, fordi markedet da priser inn rentekutt. Kutt som kun kommer etter behov. Etter at nedgangstider har meldt sin ankomst.
Teorier om hvorfor det er slik er ikke lett å finne, men empirien er sterk.
Som en slags nasjonal makroøkonomisk mørkemann skulle en tro at jeg stoler på yield-kurvens ufeilbarlighet.
Men sannheten er at jeg ikke tror avkastningskurven i seg selv er utslagsgivende. Det er heller snakk om to teorier som må sammenkobles, før en kan få nye nedgangstider:
Den første går på hvordan pasienten – verdensøkonomien – har det. Går BNP-veksten ned mot null, er det for uår å regne.
Den andre teori går på om det finnes botemidler som kan rette opp tverka.
Klarer myndighetene å iverksette tiltak som får BNP- veksten tilbake i normalt gjenge igjen?
En distinksjon som jeg har vært innom ved tidligere blogger.
Men det er noe om at finansmarkeder i moderne tid har fått sin egen tyngde. Troen på nedgangstider kan bli selvoppfyllende. En nedgang på børsene og i eiendomsmarkedene kan være nok til å ødelegge selv den sterkeste økonomi. Folk flest har jo langt mere aksjer (via sin pensjonssparing) og eiendom enn før.
I en verden uten inflasjon er det denne fare for massiv finansiell ustabilitet som leder til børskrakk mm, som antagelig er vår tids største konjunkturelle fare. Og risikoen stiger, desto mer man øker de korte USD-rentene.
Selv har liten tro på en resesjon i verdensøkonomien i år eller neste år. Men en skal merke seg at de lange rentene fortsetter å falle i skrivende stund.
Kanskje er det Lisa Simpsons skjebne som markedene frykter?
Min forklaring på de fallende lange renter har vært at USA vil skli tilbake i lavkonjunktur når finanspolitikken snur til å bli kontraktiv om et par års tid.
I hvert fall hvis finanspolitikken skulle bli strammet til uten mulighet til å rette opp skaden ved hjelp av nye skatteletter, eller med nye store rentekutt.
Så selv om jeg ikke har tro på amerikansk resesjon, i hvert fall så lenge lønnsveksten er god og boligmarkedene sterke, er det verdt å merke seg et par ting:
Resesjoner kommer alltid overraskende.
Og den neste blir ikke lett å rette opp.
Hvordan ender det?
Som alltid i mine analyser: Sentralbankrentene kan gå litt opp og ned i tiden fremover, men før eller siden havner de fleste av dem rundt null.