Oljekollapsen høsten 2014 gjorde mye ugang i norsk økonomi, men var godt for noe: Norges Bank fikk tilbake litt handlefrihet i rentesettingen. For fem år siden var EURNOK rett under 8-blank, mens den nå er nær 9,50, nesten 20 pst svakere enn den gang. Den gang var renta bundet og bast av hensyn til den råsterke kronekursen. Nå har vi tilsynelatende større handlefrihet i rentesettingen.
I 2013 var det to forhold som trakk krona opp. Høye oljepriser, og et svært så rentesensitivt valutamarked, hvor selv små renteforskjeller kunne gi store utslag i valutakursen. Selv om forskjellen i rente mellom oss og våre naboland var liten, betød den før i tida mye for spekulantene i valutamarkedene.
Den gang da krona var på 7-tallet var det vanskelig å forestille seg at Norges Bank kunne heve renta uten at andre europeiske land gikk foran og gjorde det samme. Nå som krona vår er svak, åpner det seg et vindu, men et vindu som raskt kan lukkes hvis eplekjekke norske rentehevinger driver kronekursen tilbake dit den kom fra.
Da vil vi havne tilbake i en pæredansk pengepolitikk.
Danmark har et fastkurs-system mot Euro, hvor renten brukes utelukkende med det formål å stabilisere kronekursen mot Euro. I den danske sentralbank, Nationalbanken, har innskuddsrentene for banker vært negative siden 2014.
Ikke at Norges Bank noensinne vil bli tvunget til å styre mot noe som helst. I den nye pengepolitiske forskrift er også alle hensyn til kronekursens verdi fjernet. Norge har også tradisjoner for å skjele til et langt bredere hensyn enn bare Euro-kursen. Den handelsveide indeks over våre importvarer er det som har veid tyngst.
I-44, som dens kjælenavn er, slår direkte inn i husholdningenes budsjetter da om lag en tredjedel av våre konsumvarer er importerte, det uten å hensynta den gradvis voksende harry handel i utlandet.
Over tid blir det derfor en ganske så direkte effekt på KPI av valutakursendringer. Etter en viss tid vil du merke billigere varer i butikken hvis kronekursen skulle styrke seg markert – og forbli sterk.
Det trenger ikke gå så gale.
I år ser valutamarkedene ut til å tillegge renteforskjeller mindre vekt enn man gjorde for fire-fem år siden. Denne reduserte følsomhet, gir Norges Bank større handlefrihet enn før.
Ved en ny særnorsk og eplekjekk renteheving i Norges Bank kan imidlertid mye endres. Med en kjerneinflasjon som for tiden ligger på svake 1,2 pst, kan en styrking av kronekursen på 10 pst mot Euro, være nok til å føre veksten i konsumprisindeksen (KPI) klart over i negativt lende.
En bevegelse som vil påvirke utviklinger i lønninger, trygder og husleier. Det siste er ikke noe å kimse av. Etter en periode med overinvestering i bolig er husleiene trolig uansett på vei ned.
Veier om lag en femtedel av indeksen gjør husleiene, og påvirkes sterkt av fjorårets inflasjonstall, da mange husleiekontrakter justeres med KPI en gang i året. Negative KPI-tall for november vil i sin tur dempe husleiene i 2019.
Lønnsveksten neste år vil selvfølgelig kunne preges av en svak KPI mot slutten av 2018.
Sterk kronekurs kan slik sett gi oss nedgang i inflasjonen som i sin tur leder til svakere husleie- og lønnsvekst, med nedgang i langsiktig inflasjon som fasit.
Går krona langt nok er vi ikke lenger så eplekjekke i pengepolitikken, men har en variant av den pæredanske politikk i vente. Blir krona sterk nok kan vi til og med bli tvunget til rentekutt, slik danskene før ble.
Renta blir i så fall bundet av hensyn til endrede mål på kronekursen. Akkurat som den var før oljeprisen havarerte i 2014.
Norges Bank må derfor trå varsomt, og håpe at valutaspekulantene ikke blir for rentefølsomme utover høsten.
Nordmenn, og Norges Bank i sær, har alltid vært litt avhengig av flaks.
Alltid uansett.