Don’t fight the fed

by | 27. April 2018 | Aksjer, Internasjonal økonomi

– Det er når tidevannet forsvinner at vi ser hvem som har badebukser på, er et av de beste sitater fra investorlegenden Warren Buffet.

De fleste børskrakk i USA har en klar sammenheng med den pengepolitikk som ble ført i forkant. Ikke slik at det er noen direkte kobling mellom aksjer og de rentesignaler sentralbanken gir markedet. Det er bare en gradvis drenering av likviditet som skaper den type atmosfære hvor børskrakk lettere forekommer enn når likviditeten får flyte fritt – som når tidevannet over en langgrunn strand trekker ut.

I forkant av børskrakket i 1929 var den amerikanske sentralbanken ganske hissig på å knekke børskursene som datidens ledere mente var en fare for samfunnet. Motsatt av hva den gjengse oppfatning, var det ikke børskrakket i seg selv som utløste den globale depresjonen noen år senere. Aksjemarkedet hentet seg raskt inn igjen. Det var at myndighetene tillot banker, svekket av børskrakket, å gå over ende.

Vondt ble til verre da politikerne bestemte seg for at utlendinger hadde skylda for de dårlige tidene. Mot de fleste økonomers anbefalinger vedtok Kongressen et regime med økte tariffer på om lag 20 000 importvarer (Smoot-Hawley) sommeren 1930, som hindret økonomien i å omstille seg naturlig i en tid med store teknologiske endringer.

Det avgjørende slaget sto høsten 1931 da den jødedominerte banken Bank of United States vaklet. Det var den gang ingen offentlige støttesystem som kunne hjelpe banker i uføre. Andre private banker, dominert av kristne majoritetseiere, var lite villig til å gi en håndsrekning til den skadeskutte jødebanken. Da banken kollapset dro den med seg en rekke bedrifter, arbeidstagere og selvfølgelig en rekke kristne banker. Sånn kan det gå, når man bare tenker på seg selv.

Det eneste håp man hadde for å berge økonomien var da å satse på massive økonomiske stimuli, både via statsbudsjettet og ved å gjøre penger billigere. Renten ble satt ned og den amerikanske dollar ble devaluert mot gull. Billige penger ble løsningen på både midlertidige konjunkturelle problemer som manglende etterspørsel etter varer og tjenester, og strukturelle utfordringer, som proteksjonisme.

Foran børskrakket i 1987 var noe av de samme elementene i spill. Reagan-administrasjonen ønsket å øke budsjettunderskuddene kraftig, samtidig som bedrifter og husholdninger bevilget seg en real gjeldsfinansiert kjøpefest. Sentralbanken hadde valget mellom å senke renten for å akkomodere den voldsomme gjeldsøkningen, eller å holde renten høy for å knekke gjeldspiralen. Den amerikanske sentralbanksjefen Paul Volcker, som var en hard negl, hadde imidlertid liten tro på den langsiktige fornuft av å holde renten lav, og tillate gjelden å fyke i været. Utløsende for børskrakket var nok en gang at de amerikanske politikerne i ren desperasjon, da de forsto at sentralbanken holdt igjen, ville gripe inn og gjøre noe med internasjonal handel. Dollarkursen måtte ned.

Finansminister James Baker, sa i november 1987 til Wall Street Journal at “the Reagan administration’s top priority is to avoid a recession caused by high interest rates, even at the risk of a falling dollar.” Noe som utløste et salgskred for den amerikanske dollar, verdipapirer i dollar, og ettersom mange bedrifter i verden av avhengige av amerikansk gjeldsoppbygging, en serie globale børskrakk.

Også i 2008 sto den amerikanske sentralbanken foran valget mellom å akkomodere finansiell dårskap på Wall Street ved å berge Lehman Brothers, eller la den gå til hundene. De valgte å la børskjempen gå overende, en beslutning som sikkert vil diskuteres av fremtidige økonomiske historikere til evig tid.

I 2018 står den amerikanske sentralbanken overfor nye utfordringer. Politikerne har nylig stemt igjennom en finanspolitikk som sikrer om lag 100 000 milliarder kroner (13 000 milliarder USD) i økt statsgjeld for årene 2018-2027. Bør de nå heve renten mye slik at den økonomiske veksten og inflasjonen kan dempes? Samtidig foregår det reforhandlinger av den nord-amerikanske frihandelsavtalen NAFTA, hvor amerikanske populister ønsker å begrense importen til USA.

Det ligger ikke i kortene at vi får et børskrakk med det første. Men jo mer rentene heves, og tidevannet av billige penger forsvinner, og jo mer galskap som måtte skje i den amerikanske handelspolitikk, desto mer sårbare er dagens rekordsterke aksjemarkeder for å få reale tilbakeslag.

Vi får håpe at sentralbankfolk har lært av historien – og ikke hever renten unødig mye.

Kategorier

Siste innlegg