Det var en strålende varm søndagsmorgen i Amritsar i april 1919. I en inngjerdet, flott hage hadde pilgrimer og lokale helter samlet seg for fest, og for å protestere mot den politiske forfølgelse av sine frender. Den dagen var det imidlertid portforbud, og den lokale garnison fra det britiske imperiet ble utkommandert med beskjed om å få slutt på demonstrasjonene.
Den stolte General Reginald Edward Harry Dyer, beordret sine soldater til å åpne ild på de ubevæpnede sivile. Over 1000 mennesker ble skutt og drept, helt unødig. Menn, kvinner og barn. Opptøyer fulgte over store deler av India, men det var en røst som manet til ro:
– Vi ønsker ikke Herr Dyer noe vondt. Han kan få gå fri. Vi ønsker også hans kone og barn alt vel. Det vi ønsker er et systemskifte.
“The impossible men of India shall rise and liberate their Motherland”.
Mahatma Gandhi 1919.
Massakren ble startskuddet for den indiske frigjøringskampanje.
Det er deprimerende å følge med på debatten om Stortingsgarasjens kostnadsoverskridelser. Fokuset på Stortingspresidenten som person er bare så altfor typisk for de fleste politiske debatter i landet. Det er ikke personen Olemic Thommessen som er interessant – det er systemet. Et system hvor vi bruker – helt unødig – et utall milliarder av kroner på å opprettholde 169 arbeidsplasser på Norges dyreste tomt.
Alt kunne vært flyttet ut til en skyskraper på et jorde nær Gardermoen for noen få hundre millioner. Mange vil si at tradisjoner er verdt å ta vare på og at vår nasjonalforsamling bør ligge på Løvebakken til evig tid, men nettopp behandlingen av denne sak, samt mediedekningen av den, er bevisene på at gamle skikker med fordel kan endres. Trolig vil både politikken, mediabildet og i siste instans demokratiet bedres hvis Stortinget ble flyttet langt ut av bykjernen.
Hvordan har vi havnet her? Bare håndteringen av medieomtalen i denne saken koster mange millioner kroner. Vi har jo ikke politikere lenger som kan snakke til sine velgere uten å bruke konsulenter og medierådgivere. All berørte parter engasjerer advokater. Og det for å bygge en garasje.
Debattens innhold er også uvirkelig. ’Vi hadde et budsjett på 70 millioner kroner’, sies det. Det for å prosjektere, grave, bygge og gjøre alle naboer til lags, på Norges dyreste tomt? Denne type ønsketenking skaper bare grobunn for skepsis og politikerforakt, når sluttregningene alltid blir mange gangeren av vedtatt budsjett. Fra dagens avis ser vi også at de ikke engang har kontroll på likviditeten. Og nei, hvis ikke opposisjonen har merket noe som helst før den siste krøllete dollar i sigarkassen er borte, har den intet å kritisere.
Nei, vi må endre systemene. Flytt Storting og regjeringskvartal til landlige omgivelser. Det offentlige ville spare milliardbeløp i investeringer og millionbeløp i driftskostnader.
Til sammenligning legges det meste ned i distriktene hvis det er noen få slanter å spare. Skandalen er ikke byggeprosjektet. Skandalen er systemet som skaper en stri strøm av milliardoverskridelser i Oslo Sentrum.
Skandalen er at mens resten av Norge må snu på skillingen er Stortingets og Regjeringens driftsutgifter for hellige kuer å regne.
Også i andre sammenhenger er det behov for å fokusere på system og ikke person.
#metoo bevegelsen er så fin, nettopp fordi den ønsker å endre holdninger og systemer. I vår tid har det imidlertid blitt svært så personfokusert.
Det er ikke Trond Giske eller Kristian Tonning Riise som er interessante. Det er systemene som har skapt dem, og tillat deres uetiske oppførsel. Det er systemene man må endre. Jeg ynder å si at jeg stemmer Arbeiderpartiet uansett hvor mye gærnt de gjør, men helt ærlig ville jeg aldri latt dattera mi dra på AUF-leir med mindre systemene blir bedre enn de var.
Riv pyramidene og start på nytt. Vern ulven. Ønsk Trond, Henning og Olemic god jul og godt nytt år, men la oss endre systemene. Flytt Stortinget langt avgårde. Det er på tide at også rikspolitikken merker vår tids disruptive krefter.